Tid og rom er dødsdømt

Tid og rom er dødsdømt

Published byTony Cartledge on August 12, 2024 i Fantastical Fiction

                                                                                                                                                                                                   Oversatt til norsk av Peter Næss

Materiens kjerne er en illusjon, og Nobelprisen i fysikk ser ut til å være enig

Et av de vanskeligste begrepene jeg måtte forholde meg til da jeg omfavnet den metafysiske idealismen, var forestillingen om at verden ikke er et fysisk sted, men et rike av upersonlige mentale prosesser som vi oppfatter som "fast" materie. 

At vi lever i en åpenbar 3D-verden bestående av "ting", var et så inngrodd program at det var vanskelig å tenke på det som en illusjon.Men det er dette som er fortryllende med fysikalismen, som hevder at materie er den grunnleggende substansen i naturen, og at alle ting, inkludert sinnet, er et resultat av samspillet mellom materielle "ting".

Hvis du ikke allerede er tilhenger av idealisme, vil du aldri bli overbevist om at verden ikke er fysisk. Du trenger gode grunner for å gjøre det. Vi kommer aldri til å nå de hardbarkede materialistene. Det er greit, jeg var en av dem før. Alle kan forandre seg. Spesielt når det helt bisarre blir mainstream. Som når realismen blir avkreftet og vinner en Nobelpris. (Se nedenfor)Realismen sier at partikler er virkelige. Men idealismen, den metafysiske og analytiske varianten, sier at verden i det store og hele bare er Mind-at-Large som vi ser gjennom en dissosiert linse. Mind-at-Large er en universell transpersonlig bevissthet, og verden består av transpersonlige mentale prosesser. Materie (i bunn og grunn partikler) er hvordan disse prosessene ser ut fra et dissosiert menneskelig perspektiv. Materie, og "soliditet", er bare en måte å oppfatte på.

Jeg kan akseptere dette i teorien, men har en tendens til å glemme det når jeg dundrer leggen inn i kanten på et salongbord. Og når jeg kaster en ball gjennom luften, gjennom 3D-rom, og det tar noen sekunder å nå frem. Tid og rom virker virkelige. Men illusjon betyr ikke at "tingen" ikke eksisterer, bare at den ikke er det den gir seg ut for å være. Virkeligheten er en idé forkledd som et fast objekt. Naturen, slik den virkelig er, eksisterer, men den er ikke det den ser ut til å være for de geléaktige kulene i hodet vårt, eller de kjøttfulle skallene og rørene som henger av den, eller tentaklene som strekker seg ut for å berøre denne naturen. Hva den er i seg selv, kan vi ikke forestille oss, men vi får av og til et glimt av den i spesielle øyeblikk. (Mer om dette senere)Dette skyldes først og fremst at vi lever i den illusjonen at den fysiske verden er der ute, og at sansene våre gir oss et vindu mot denne verdenen - en nøyaktig gjengivelse av den. Dette er den viktigste illusjonen om persepsjon som lurer oss. Det finnes mye vitenskapelig forskning som støtter ideen om at hjernen konstruerer vår 3D-verden, og at det vi oppfatter, ikke er egenskaper ved selve verden, men artefakter av denne konstruksjonen som pågår 24/7. Det er i ferd med å bli en akseptert teori innen kognitiv vitenskap.

To syn på «deg»

To bevissthetsforskere som har lignende konklusjoner, men helt forskjellige kontekster, er Anil Seth og Donald Hoffman.Anil Seth sier at hjernen hallusinerer din bevisste virkelighet. Men det er en kontrollert hallusinasjon.Seth forteller oss at hjernen er en Black Box prediksjonsmotor som konstruerer verden basert på tro. "Vi oppfatter ikke bare passivt verden, vi genererer den aktivt. Hjernen hallusinerer din bevisste virkelighet. Men det er en kontrollert hallusinasjon. Verden er hjernens "beste gjetning" av hva som finnes der ute. Han sier videre at hjernen er formet av evolusjonen for å holde oss i live. Han resonnerer på samme måte som Donald Hoffman, men ut fra et helt annet verdensbilde."Det er en internt generert opplevelse som er begrenset av det som finnes der ute. Men det er ikke det samme som det som er der ute."

Seth er materialist, og tror på en objektiv omverden, selv om vår versjon kan være subjektiv: "... verden eksisterer virkelig ... det finnes en virkelig verden der ute. Så hvis vi står overfor den samme verdenen og ser på den samme bilen som står parkert på den andre siden av gaten, er det sannsynlig at vi begge vil ha svært like opplevelser, for det finnes virkelig noe der ute.Seth er materialist. Donald Hoffman er ikke det, han går i en helt annen retning.

Men før vi lar Donald komme til orde, la oss besøke universets ende (som lokalt virkelig). Det er "en historie om de smarteste menneskene som noen gang har levd, som ble forvirret". How Physicists Proved the Universe Isn't Locally Real». Det er en kort historie om kampen mellom realister og antirealister, men viser hvor mainstream kvantefysikalske rariteter har blitt.

Rom/tid er dømt til undergang

(fra et intervju med Donald, omskrevet av meg)"Vi må finne en virkelighet som ligger dypere enn rom/tid og som gir opphav til rom/tid. Det er tre førsteklasses fysikere som deler mitt syn, som Nima Arkani-Hamed, fysiker og professor ved Institute for Advanced Study ved Princeton; Ed Witten, professor i matematisk fysikk ved Princeton, og David Gross, som fikk Nobelprisen for sitt arbeid innen kvanteteori. Alle disse har sagt at rom/tid er dødsdømt, at ideen om at rom/tid er virkelighetens grunnleggende natur har nådd sine grenser.Tanken er at virkeligheten utenfor rom/tid er som et stort sosialt nettverk, som twitterverset. Du har bokstavelig talt millioner av Twitter-brukere, bokstavelig talt milliarder av tweets. Det er overveldende. Du vil kanskje ha et VR-visualiseringsverktøy som gjør visse ting som du kan forstå, som lar deg forstå, ok, her er det som trender og hvor. Så det er det rom/tid og fysiske objekter er.

Så den fysiske verden er bare et VR-headset som er laget for å hjelpe oss med å navigere i et uendelig nettverk av bevisste agenter som ville overveldet oss, gitt våre perseptuelle begrensninger. Dette VR-hodesettet er alt vi trenger å vite om verden: sanseinntrykk og mentale prosesser generert av hjernen. Dette er mentale prosesser som eksisterer av seg selv, dempet av persepsjonen i en ramme av rom-tid/overlevelsesinstinkt. Hjernen er bare en mottaker.

Nevrovitenskapen kan ikke forklare hvordan hjernen skaper bevissthet. Det eneste vitenskapen kan fortelle oss, er hvilke områder i hjernen som lyser opp under bestemte typer mental aktivitet. Vi har ingen bevis for at de faktisk genereres der. Det finnes ingen årsakssammenheng, bare korrelasjon, og det er et prinsipp i vitenskapelige undersøkelser at "korrelasjon ikke innebærer årsakssammenheng". Det er en logisk feilslutning, også kjent under det latinske uttrykket cum hoc ergo propter hoc ('med dette, derfor på grunn av dette'). To ting kan skje samtidig uten at det betyr at det ene har forårsaket det andre.

Den materialistiske forklaringen sier at universet bare er død materie som på en eller annen måte skaper subjektivitet; den andre sier at universet selv er subjektivitet som skaper en illusjon av død materie. Jeg vet hvilken av dem som skaper mest mening og betydning, og hvilken jeg foretrekker. Jeg foretrekker det kosmisk bevisste redet.

Vi synes å sitte fast i den materielle verden, men det hender jevnlig at vi mennesker visker ut kantene på vår konstruerte virkelighet og Virkeligheten med stor V under en dyp transcendent opplevelse, eller med litt LSD eller et møte med døden, når vi får et glimt av MAL, eller Mind-at-Large. Og det er akkurat nok til å rokke ved vår tillit til et univers laget av partikler.