There is no Self in the brain....

Chris Niebauer har en doktorgrad i kognitiv nevropsykologi fra University of Toledo, der han har spesialisert seg på forskjellene mellom venstre og høyre hjernehalvdel. Han er forfatter av boken No Self, No Problem: How Neuropsychology Is Catching Up to Buddhism.

https://www.youtube.com/watch?v=G9DkiBV_cyA

Av Peter Næss

Dette YouTube-klippet fra Chris Niebauer, Ph.D., utforsker ideen om at det ikke finnes noe "selv" i hjernen. Niebauer argumenterer for at selv om vi føler en følelse av kontinuitet og identitet, er det ingen fysisk struktur i hjernen som representerer dette "selvet". Han diskuterer forskjellige teorier om hva "selvet" kan være, fra den tradisjonelle forestillingen om en "pilot" i hjernen til mer metafysiske begreper som en sjel.

Han konkluderer med at "selvet" er et komplekst og vanskelig konsept å definere, og at vi muligens må gå utover den fysiske hjernen for å forstå det fullt ut.

Selvet: En samling av minner, preferanser og historier

Selvet er et komplekst konsept som er vanskelig å definere presist. Kilden, en YouTube-video av Dr. Chris Niebauer, utforsker ulike perspektiver på selvet og argumenterer for at det ikke kan lokaliseres i hjernen.

Selvet beskrives som en samling av egenskaper, inkludert personlighet, minner, beslutningstaking, preferanser og historier.

Det føles som en "pilot" i hjernen som styrer handlinger og former vår unike identitet.

Denne oppfatningen av selvet som en separat enhet i hjernen støttes av filmer der "selvet" bytter kropp, noe som tyder på en tro på en slags "humunculus" inni oss.

Filosofen Daniel Dennett beskrev selvet som "sentrum for narrativ gravitasjon", altså kjernen i alle historiene vi forteller om oss selv.

Problemet med denne definisjonen er at alt som utgjør selvet, er i konstant endring.

Minner, preferanser og til og med den fysiske kroppen forandres over tid.

Selv om det føles som en kontinuitet fra barndommen til voksen alder, er det lite som er likt.

Dette reiser spørsmålet om hva som egentlig er konstant, og om det finnes en sjel som ikke er underlagt forandring.

Niebauer foreslår en tankeøvelse: hva ved selvet er verdig evigheten?

Ved å reflektere over dette forsvinner mange ego-baserte aspekter av selvet, som alder, rase og til og med navn.

Tilfellet med pasient H.M., som mistet evnen til å danne nye minner, viser at preferanser kan eksistere uten minner.

●

Dette antyder at selvet er mer enn bare minner, men det er fortsatt uklart hva det egentlig er. Når vi undersøker hjernen, finner vi ingen fysisk representasjon av selvet.

Hjernen består av nerveceller, nevrotransmittere og andre fysiske komponenter, men ingen minner, preferanser eller "selv".

●

Nevrovitenskapelig forskning som ser på hjerneaktivitet når vi tenker på oss selv, finner områder som lyser opp, men dette er også tilfellet for andre ting, som ansiktsgjenkjenning.

●

Hjernen lager representasjoner av den virkelige verden, men selvet er ikke en del av denne virkeligheten.

Vi kan ikke finne selvet i verden på samme måte som vi kan se et ansikt i speilet.

Dette leder til to uønskede alternativer:

1.

Selvet er bare et sett med celler som representerer noe som ikke eksisterer.

2.

Det finnes en "humunculus" i hjernen, men dette er en skremmende tanke og fører til en uendelig regress.

Niebauer åpner for en tredje mulighet: sjelen.

Sjelen, som bevissthet, er ikke-fysisk og kan derfor ikke lokaliseres i hjernen.

Denne ideen gir rom for både unikhet og enhet, slik bølger i havet er unike, men likevel en del av det samme havet.

Niebauer konkluderer ikke, men stiller spørsmål ved hvordan et ikke-fysisk selv kan interagere med en fysisk verden.

Selvet forblir et mysterium, men kilden oppfordrer til å utforske ulike perspektiver og å stille spørsmål ved etablerte sannheter.

Argumenter mot "den lille piloten"

Ideen om en "liten pilot" i hjernen, en slags homunculus som styrer selvet, presenteres av Niebauer som en vanlig, men problematisk oppfatning. Flere filosofiske argumenter taler mot denne modellen:

Uendelig regress: Hvis selvet styres av en liten pilot i hjernen, hvem styrer da denne piloten? Argumentet er at en slik modell vil kreve en uendelig rekke med stadig mindre piloter, noe som er absurd og uholdbart.

Forklaringsproblemet: En "pilot" i hjernen flytter bare problemet med bevissthet et hakk videre. Hvordan kan en fysisk entitet i hjernen gi opphav til subjektive opplevelser og følelsen av et "jeg"?

Manglende empirisk støtte: Nevrovitenskapen har ikke funnet noen bevis for en sentralisert "pilot" i hjernen. Studier som undersøker hjerneaktivitet knyttet til selvet viser komplekse nettverk, men ingen enkeltstruktur som kan identifiseres som selvet.

Niebauer argumenterer for at selvet er et emergent fenomen, et produkt av komplekse interaksjoner i hjernen og med omgivelsene, snarere enn en separat enhet. Selvet er i konstant endring, formet av minner, erfaringer og preferanser.

Alternativet til "piloten" er ikke nødvendigvis en sjel, men en forståelse av selvet som et dynamisk og distribuert fenomen. Niebauer åpner for muligheten for at bevissthet kan være ikke-fysisk, men konkluderer ikke med et endelig svar.

Vi oppsummerer

Chris Niebauer presenterer flere argumenter for å motbevise ideen om at selvet er lokalisert i hjernen:

1. Fravær av empirisk bevis:

Ingen "selv" i hjernen: Når vi undersøker hjernen finner vi bare nerveceller, nevrotransmittere og andre fysiske komponenter. Vi finner ingen minner, preferanser eller et konkret "selv".

Hjerneaktivitet er ikke selvet: Nevrovitenskapen kan identifisere områder i hjernen som lyser opp når vi tenker på oss selv, men lignende aktivitet sees også ved andre mentale prosesser, som ansiktsgjenkjenning. Dette viser at hjerneaktivitet er korrelert med tanker og opplevelser, men ikke nødvendigvis er selvet.

2. Problemer med "homunculus"-modellen:

Uendelig regress: Hvis selvet er en "liten pilot" i hjernen, oppstår spørsmålet om hvem som styrer denne piloten. Dette fører til en uendelig rekke av stadig mindre piloter, noe som er logisk uholdbart.

Skremmende implikasjoner: Ideen om en separat "selv-enhet" i hjernen kan oppleves som skremmende. Det impliserer en slags parasitt som kontrollerer oss, uten at vi har kontroll over den.

3. Selvet som et dynamisk og foranderlig fenomen:

Minne og identitet: Niebauer bruker eksemplet med pasient H.M., som mistet evnen til å danne nye minner, for å vise at preferanser kan eksistere uten minner. Dette antyder at selvet er mer komplekst enn bare summen av minnene våre.

Tankeøvelse om evigheten: Niebauer oppfordrer til å reflektere over hvilke aspekter ved selvet som er verdige evigheten. Denne øvelsen viser at mange ego-baserte trekk, som alder, rase og navn, mister sin betydning i et større perspektiv. Dette antyder at selvet er foranderlig og ikke nødvendigvis knyttet til spesifikke, uforanderlige egenskaper.

"Narrativ gravitasjon": Niebauer refererer til Daniel Dennetts beskrivelse av selvet som "sentrum for narrativ gravitasjon". Dette illustrerer at selvet er et produkt av historiene vi forteller om oss selv, og dermed i konstant endring.

4. Bevissthetens ikke-fysiske natur:

Sjelen som alternativ: Niebauer åpner for muligheten for at selvet er knyttet til en ikke-fysisk sjel eller bevissthet. Denne ideen er forenelig med både unikhet og enhet, slik bølger i havet er unike, men likevel en del av det samme havet.

Konklusjon:

Niebauer argumenterer for at det ikke finnes et konkret "selv" som kan lokaliseres i hjernen. Han presenterer både empiriske og filosofiske argumenter mot denne ideen, og peker på at selvet er et komplekst, dynamisk og muligens ikke-fysisk fenomen.