Materialismen som politisk våpen - Hvordan vitenskapen ble ført på villspor?

11th August 2023                                                                                                                              Oversatt til norsk av Peter Næss

Bernardo Kastrup er administrerende direktør i Essentia Foundation. Hans arbeid har vært ledende i den moderne renessansen for metafysisk idealisme. Han er blant annet forfatter av boken «Why Materialism is Baloney».Mange anser fortsatt materialismen - synet på at det ikke finnes noe annet enn materien og dens bevegelser - som et resultat av årelange, grundige vitenskapelige fremskritt med utspring i opplysningstiden. Men slik er det ikke, hevder Bernardo Kastrup. I et eksklusivt utdrag fra boken hans, som ennå ikke er utgitt, og som er et resultat av flere tiår med forskning, kartlegger Kastrup materialismens historiske opprinnelse, hvorfor den var en nyttig fiksjon, og hvorfor det nå er på tide å vokse ut av den.

Vi må innse at den gjengse fysikalismen ikke bare er en fiksjon, men at den ikke engang er praktisk lenger. I opplysningstidens tidlige dager tjente den et sosiopolitisk formål da spenningene mellom en gryende vitenskap og kirken vokste. Ved å avgrense et metafysisk domene utenfor "ånd" - en oversettelse av det greske ordet "psyke", som også betyr "sinn" - håpet de tidlige vitenskapsmennene å kunne operere uten å bli brent på bålet, slik Giordano Bruno ble på 1600-tallet.

Forestillingen om en fysisk verden som er fundamentalt forskjellig fra, og utenfor, psyken, må ha virket latterlig og ufarlig nok for kirkens autoriteter på den tiden til at de lot forskerne være i fred.

Det er faktisk ingen hemmelighet at opplysningstidens grunnleggere var klar over at fysikalismen først og fremst var et politisk våpen, og ikke en plausibel redegjørelse for virkelighetens natur. Will Durant påpeker i The Story of Philosophy (Simon and Schuster, 1991) at Denis Diderot - en av forfatterne av Encyclopédie, opplysningstidens grunnleggingsdokument - erkjente at "all materie er sannsynligvis instinkt med liv, og det er umulig å redusere bevissthetens enhet til materie og bevegelse; men materialismen er et godt våpen mot kirken, og må brukes til man finner et bedre" (s. 300). Diderot var klar og ærlig om hva han var ute etter, noe vi ikke kan si om de fleste selvutnevnte talsmenn for fysikalisme og "scientisme" - en naiv og feilaktig sammenblanding av vitenskap og metafysikk - i dag.

Den historiske, sosialpolitiske og psykologiske nytteverdien av den fysikalistiske fiksjonen er nesten umulig å overvurdere.

Senere, i andre halvdel av 1700-tallet, skjøt den industrielle revolusjonen - med jernbaner, dampmaskiner og verktøymaskiner - fart, og den fremvoksende kommersielle klassen, borgerskapet, fikk stadig større innflytelse i samfunnet. Som en konsekvens av denne prosessen hadde opplysningstidens tidsånd ved julirevolusjonen i 1830 skiftet fra oppbyggelig kunst og filosofi til jordnær teknologi og vitenskapens praktiske anvendelser. Den samme forestillingen om en fysisk verden adskilt fra psyken rettferdiggjorde ikke bare den borgerlige intellektuelle elitens økende dominans over presteskapet, men ga også vitenskapsmennene et psykologisk overtak - en praktisk fiksjon - som hjalp dem til å frigjøre seg fra fenomenene de observerte. Dette kan i sin tur ha bidratt til å øke objektiviteten i empiriske eksperimenter på et tidlig og avgjørende tidspunkt for vitenskapen.

Men i andre halvdel av 1800-tallet hadde opplysningstidens opprinnelige klarhet om at fysikalismen mest var et politisk våpen - i stedet for en virkelig plausibel metafysisk hypotese - gått tapt, slik Charles Taylor har beskrevet i A Secular Age (Harvard University Press, 2007). Men også dette hadde en gevinst, faktisk den største psykologiske gevinsten av dem alle: Forståelsen av fenomenal bevissthet - altså selve vår evne til å oppleve - som et rent biprodukt av fysiske arrangementer eliminerte med ett slag den største frykten menneskeheten hadde hatt gjennom hele sin historie, nemlig frykten for hva vi kommer til å oppleve etter døden. For hvis våre sinn er generert av levende hjerner, vil det ikke finnes noen bevissthet som kan oppleve noe som helst etter døden.

Angsten for det store ukjente - i kristen mytologi kodifisert som frykten for helvete - var plutselig borte, sammen med alt det moralske ansvaret som hittil hadde undertrykt de kristnes liv. Alle våre bekymringer, angrer, engstelser osv. var nå garantert - enten vi likte det eller ikke, trodde på det eller ikke - å ta slutt i dødsøyeblikket.

Det er vanskelig for oss i dag å forestille oss hvilken dyp befrielse dette må ha vært, for i dag tar vi denne befrielsen helt og holdent for gitt. Kanskje er det bare reformasjonen, et par hundre år tidligere, som kan sammenlignes med den. Frykten som hadde gjort det mulig for kirken å kontrollere praktisk talt hele befolkningen på det europeiske kontinentet i over et årtusen, var plutselig borte.

Det er ikke rart at fysikalismen har fått så stort kulturelt momentum siden den gang, til tross for at den kanskje er den dårligste metafysiske hypotesen - med tanke på forklaringskraft, begrepsmessig sparsommelighet, empirisk adekvans, indre konsistens og generell koherens - som noensinne har oppnådd «mainstreamstatus» i noe samfunn på planeten.

Den største pinligheten ved mainstream-fysikalismen er dens fundamentale manglende evne til å gjøre rede for fenomenal bevissthet

Den historiske, sosialpolitiske og psykologiske nytten av den fysikalistiske fiksjonen er nesten umulig å overvurdere. Gjennom mesteparten av 1900-tallet ble den til og med brukt til å rettferdiggjøre seg selv, i en surrealistisk form for sirkelresonnement. For den største pinligheten ved mainstream-fysikalismen er dens fundamentale manglende evne til å gjøre rede for fenomenal bevissthet - det vil si eksistensen av opplevelse/erfaring - som er naturens eneste før-teoretiske, gitte faktum. Fenomenal bevissthet går faktisk epistemisk sett forut for teori, i den forstand at alle teorier oppstår og eksisterer innenfor den. Men ved å erklære fenomenal bevissthet for et epifenomen av den fysiske verden - et rent biprodukt av hjerneprosesser, uten egne kausale krefter - uten noen forklaring på hvordan det kunne være slik, eliminerte mainstream-fysikalismen bevisstheten fra agendaen for menneskelig forskning; den undertrykte nettopp det som kunne avsløre dens egen mest grunnleggende mangel. For å si det enkelt, tanken var at siden vi antar at bevisstheten uansett er epifenomenal og fraværende i årsakssammenhengen, trenger vi egentlig ikke å bry oss om å finne ut hvordan den oppstår - hvor beleilig!

Man kan tydelig se denne sirkulariteten i utviklingen av f.eks. positivismen og behaviorismen på 1900-tallet. Og det varte helt frem til 1974, med Thomas Nagels banebrytende artikkel "What is it like to be a bat?", før bevisstheten (veldig) langsomt kom tilbake på den forskningsmessige dagsordenen.

Vår kulturs tiltro til mainstreamfysikalisme er et historisk psykososialt fenomen som i stor grad ikke har noe med fornuft og evidens å gjøre. Den eneste grunnen til at de fleste av oss ikke ser dette, er at livene våre er for korte til at vi oppfatter den relativt langsomme og subtile kulturhistoriske ebben og strømmen som vi er en del av. Vi tilbringer nesten hele vår kortvarige eksistens omgitt av lærde eliter som virker veldig sikre på sine internt inkonsekvente, empirisk uholdbare og forklaringsmessig håpløse synspunkter. Og dermed tenker vi at mainstream-fysikalismen må være sann; hvordan kan alle disse menneskene ta feil? Men historien viser at "alle disse menneskene" alltid har tatt feil før, og fornuft og evidens viser at de tar feil nå også.

Analytisk idealisme - som denne boken handler om - representerer en korreksjon av våre kjente metafysiske feil; et skritt fremover. Som jeg snart skal argumentere for, tilbyr den den mest plausible og mest forenklede hypotesen vi har i dag om virkelighetens natur. Heri ligger verdien av det du nå skal lese.

Jeg har tidligere skrevet ti bøker og en doktoravhandling om emnet, for ikke å snakke om en rekke fagartikler i akademiske tidsskrifter, blogginnlegg og populærvitenskapelige og filosofiske essays i større publikasjoner. Så hva er det nye i akkurat denne boken? Som tittelen på boken indikerer, forsøker jeg her å oppsummere, på en uformell, men direkte måte, de viktigste hovedpunktene i den analytiske idealismen og argumentene som underbygger den. Ideer fra flere av mine tidligere skrifter tas opp igjen her, men ofte i en ny form og med en annen vinkling. Og de er samlet for å gi deg den korteste og mest overbevisende oversikten over den analytiske idealismen.

I tillegg har jeg måttet forklare og forsvare den analytiske idealismen i utallige intervjuer, spørsmål og svar-økter, paneler, debatter, kurs og andre offentlige arrangementer opp gjennom årene, og jeg har derfor måttet finne en mer optimal måte å få frem kjerneideene på. Jeg har over tid lært meg hva som er de største vanskelighetene ulike mennesker har med den analytiske idealismen, og jeg har raffinert måten jeg forklarer den på, slik at jeg kan møte folk der de er, respektere intuisjonene deres og ta tak i deres skjulte antakelser på en mer eksplisitt måte. Alle disse erfaringene og forbedringene er bygget inn i denne boken.

Stilistisk sett var de ti foregående bøkene mine omhyggelig dokumentert. Det samme gjelder min andre doktoravhandling og mine mange fagartikler i fagfellevurderte akademiske tidsskrifter. Jeg mener derfor at jeg har gjort meg fortjent til å diskutere analytisk idealisme på en mindre formell, mindre dokumentert, men mer flytende og lettlest måte, der de viktigste poengene fanges opp i et mer intuitivt og dagligdags språk. Det er dette jeg forsøker å oppnå i denne boken. I motsetning til tidligere skrifter vil jeg her bevisst unngå formelle litteraturhenvisninger, bibliografi og noter. Når en litteraturreferanse virker spesielt fruktbar eller uunngåelig, vil jeg nevne den i den løpende teksten, slik jeg allerede har gjort ovenfor.

Denne boken er ment å være så nær en muntlig diskusjon av den analytiske idealismen som mulig, som om jeg skulle forklare den for deg personlig. Tonen som er valgt, avslører bevisst flere aspekter av min egen menneskelighet og følelsesmessige tilstand for leseren, noe som kan stå i kontrast til den tørrere og mer objektive karakteren i mine tekniske skrifter. For de leserne som foretrekker eller krever en teknisk og mer grundig dokumentert argumentasjon, anbefaler jeg min tidligere produksjon, hvorav mye - som de akademiske artiklene og avhandlingene - er fritt tilgjengelig på nettet.

Bernardo Kastrup
11th August 2023

Dette er et utdrag fra Bernardo Kastrups kommende bok "Analytisk idealisme i et nøtteskall", som kommer ut på Iff Books i 2024.