Materialisme i akademia er et fundamentalistisk trossystem

Materialisme i akademia er et fundamentalistisk trossystem

Av Laleh K. Quinn, PhD - 2023-09-10

                                                                                                                                                                                                    Oversatt til norsk av Peter Næss

Materialismens metafysikk er et trossystem som deles av store deler av akademia på samme måte, og ofte av samme grunner, som religiøse overbevisninger deles av fundamentalistiske organisasjoner, hevder Quinn, som kan vise til 30 års akademisk erfaring for å underbygge sitt syn.

«Vi ser ikke tingene slik de er, vi ser dem slik vi er.» Anais Nin (1961)

I oktober 2019 «mistet» jeg en kjær venn og kollega i selvmord. Like etter hans bortgang begynte jeg å oppleve fenomener som var svært uvanlige for meg. Livlige drømmer fulle av informasjon jeg ikke kjente til fra før, beskjeder, signifikante tegn og følelser som jeg ikke kunne forklare, men som jeg på en eller annen måte visste var gitt meg fra min venn. Disse opplevelsene var nye og utrolig spennende for meg. Som hjerneforsker, kognitiv forsker og analytisk filosof hadde jeg levd et liv dedikert til eksperimenter og oppdagelser innenfor rammene av akademia, noe som ga lite rom for denne typen opplevelser. Det er ikke bare det at akademia (stort sett) unnlater å undersøke disse fenomenene i det hele tatt; det er snarere en dyp og svært snikende indoktrinering fra de etablerte medlemmene av akademiske og vitenskapelige miljøer på høyt nivå om å holde sine spørsmål snevre nok til ikke å fremkalle noen mulighet for «irrasjonalitet» fra forskerens eller tenkerens side.

Objektivitet og rasjonalitet i akademia, ble jeg lært, krever en tro på det som kalles «materialisme». Materialisme er det verdensbildet som sier at det eneste som eksisterer, er materie. Alt er materie. Ikke bare tekopper og hester, men også følelser av kjærlighet og glede, tanker og følelser, smaken av et eple, skjønnheten i en solnedgang. Alt dette er materie. Hvis det er noe som ikke kan forklares gjennom dette fysikalske paradigmet, blir det forkastet. Det viste seg at jeg selv var dypt indoktrinert og oppslukt av dette verdensbildet. Så min iboende nysgjerrighet for det metafysiske, som bokstavelig talt betyr «hinsides det fysiske», hadde «ligget under vann» i flere tiår, i påvente av noe som var sterkt nok til at nysgjerrigheten kunne overvinne programmeringen jeg hadde blitt utsatt for. Min kollegas død var den katalysatoren.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at det finnes en kultlignende hengivenhet til materialismen i akademia. Jeg ble eksponert for dette «kravet» gjennom dem som personlig veiledet meg.

Som doktorgradsstudent ved University of Arizona, med spesialisering i vitenskapsfilosofi, bevissthetsfilosofi, kognitiv vitenskap og nevrovitenskap, ble jeg sjokkert over antagonismen og avvisningen av ethvert emne som muligens var mystisk eller ennå ikke kunne forklares ved hjelp av dagens vitenskapelige og logiske metoder. For å være en del av «inngruppen» måtte man avvise ethvert ønske om å utforske det ukjente. Hvis man hadde metafysiske tilbøyeligheter eller trodde på Gud, ble man latterliggjort bak ryggen, og ens intelligens ble trukket i tvil.

Heldigvis, for min vedvarende akademiske suksess, undertrykte jeg all tro jeg måtte ha hatt, eller «Bliks», som en av de mest anerkjente professorene ved filosofisk institutt ville kalt gudstro og andre «irrasjonelle» overbevisninger. Ifølge Urban Dictionary er en Blik «en persons absolutte tro på noe som ikke vil bli endret selv med bevis på det motsatte». Denne typen ad hominem-angrep går rett til kjernen av problemet. Folk som professoren min mente at de som tror på ting som ikke er tillatt av den akademiske autoriteten, er så irrasjonelle at uansett hvor mange bevis som ble lagt frem mot denne troen, ville den troende holde fast på den med nebb og klør, og dermed avsløre sin totale mangel på objektivitet. Disse menneskene var ikke til å stole på, og forhåpentligvis ville de aldri bli dine kolleger.

Jeg gikk med på det i mange år. Jeg var ung og lettpåvirkelig og fryktet deres dom. Jeg føyde meg innad og stilte spørsmål ved min egen tro, og utad innrømmet jeg den aldri, for ikke å bli ansett som uintelligent eller «ikke doktorgradsmateriale». Det betyr ikke at jeg var godtroende, heller. Jeg har nemlig alltid hatt en stor dose medfødt skepsis, men jeg vet forskjellen på skeptisisme og fundamentalisme, og som jeg langsomt forsto, var de jeg ble veiledet av, fundamentalister i ordets dypeste og mest innskrenkende betydning. Det tok meg lang tid å forstå at det var de som faktisk bukket under for Bliks, ikke de som de spottet. Det krevde mye avprogrammering, som det gjør for alle som er involvert i en sekt, før jeg kom til hektene. Jeg visste også at jeg ikke var alene om å ha blitt utsatt for en så omfattende indoktrinering. Dette er en utbredt taktikk i akademia. Det er en uuttalt forståelse blant mange av dem at det å være intelligent og rasjonell er å være materialist. Jeg vet det, fordi jeg var en av dem. Per definisjon utelukket det troen på alle de fenomenene som jeg hadde en anelse om at eksisterte.

Det ironiske er at de fleste bevisene som de samme akademikerne la frem i kursene de underviste i, tydet på at et ikke-materialistisk verdensbilde er den mest rasjonelle tilnærmingen til å forstå virkeligheten. Gang på gang ble jeg konfrontert med virkelighetens enorme mystikk og den medfølgende enorme uvitenheten om hva virkeligheten egentlig er, men dette ble aldri anerkjent. I mitt første seminar på høyere utdanning studerte vi for eksempel Immanuel Kants Kritikk av den rene fornuft. Kant var en av de mest innflytelsesrike og beundrede filosofene innen metafysikken. Jeg ble forbløffet over det han sa. Verden er ikke slik vi oppfatter den. Verden kan ikke kjennes utenfor våre perseptuelle apparati, som er medfødt til å kategorisere ting på bestemte måter. Vi påfører verden rom og tid, begreper og objekter. Det er en skjerm, eller et filter, mellom oss og den faktiske virkeligheten, hva den enn måtte være. Filosofene syntes å akseptere at dette var sant.

Senere lærte jeg at nevrovitenskapen viser det samme. Det hjernen registrerer og det som oppfattes, er ikke verden slik den er, men slik hjernen vår tolker den. Bilder på netthinnen er for eksempel opp ned, men hjernen «tolker» dataene som høyre side opp. «Tolkningen» skjer kontinuerlig. Det er det hjernen gjør. Farger finnes ikke i naturen, bare elektromagnetiske bølger som hjernen oversetter til noe vi oppfatter som farger. Det er en skjerm mellom oss og verden «der ute». Det vet hjerneforskerne. For meg virket dette som en klar indikasjon på at den «materien» vi tilskriver verden bare er et fantasifoster i hjernen vår, eller i det minste at vi bør være svært forsiktige med å trekke konklusjoner om denne verdenen. For Kant var verden i seg selv absolutt ukjennelig. Kant kalte den ukjente virkeligheten for «noumena».

Noumena. Det hørtes så mystisk ut i mine ører. Det minnet meg om da jeg i ung alder innså at verden består av ting som kalles atomer, ting vi ikke kan se, og som for det meste består av tomt rom. Jeg var rundt sju år gammel, og jeg husker med et glimt i øyet hvor jeg var da jeg fikk vite dette uventede faktumet om verden. Jeg gikk rundt på barneskolen og senere hjemme den dagen som om jeg gikk i et drømmelandskap. Jeg vet fortsatt ikke nøyaktig hvorfor dette faktum gjorde et slikt inntrykk på mitt unge jeg, men jeg tror det var fordi det pekte mot noe større, noe vi ikke helt forstår, at vi kanskje ikke kan vite alt, at det kanskje er et dypt mysterium som ligger bak alt. Noe usett. Noumena... Snakket Kant om det? Ingen ville svare på det spørsmålet.

Jeg kastet meg ut i to utrolig fascinerende seminarer, ett om rom- og tidsfilosofi og ett om kvantefysikkens filosofiske implikasjoner. Kvantefysikk er notorisk merkelig. Standard logikk og sunn fornuft gjelder ikke når vi befinner oss på nivået av subatomære partikler. Til og med begrepet «partikkel» er uklart og mest sannsynlig bare en merkelapp for noe svært uforståelig. Bare noen få av de virkelighetsutvidende egenskapene ved den subatomære verdenen som jeg lærte på seminaret, var: kvantesprang fra én tilstand til den neste uten å gå gjennom mellomliggende tilstander, spontan fremvekst av materie fra ingenting, partiklers bevegelse bakover i tid, såkalte tachyoner [red. anm. tachyoner er spekulative teoretiske partikler som ikke er en del av standard kvanteteori eller kvantefeltteori], og kvantesammenfiltring, der to subatomære partikler er sammenkoblet i oppførsel, uansett hvor stor avstand som skiller dem fra hverandre. Alle disse fenomenene brøt med vår forestilling om hvordan verden er ment å fungere. Og disse påstandene kom fra de fremste fysikerne i verden, og er i mange tilfeller blitt eksperimentelt bevist. Hvilke implikasjoner har alt dette for vår oppfatning av «rom» og «materie»?

Og så var det tiden. Siden Einsteins relativitetsteori fra begynnelsen av 1900-tallet vet vi at tiden er relativ og avhengig av hastighet. Hvis man reiser veldig fort, fører det til tidsdilatasjon. Det finnes et berømt einsteinsk tankeeksperiment kjent som tvillingparadokset, der den ene tvillingen befinner seg på jorden og den andre reiser nær lysets hastighet. Ifølge Einsteins teori burde de to tvillingene eldes i ulik takt. Den tvillingen som reiser raskere, vil ved tilbakekomsten til jorden oppdage at han er mye yngre enn broren sin. Dette er ikke lenger bare et tankeeksperiment. Det er objektivt bevist gjennom oppdagelsen av ørsmå tidsforskjeller som vi har kunnet måle med atomklokker. Hva klokken «er» i et fly, eller til og med på toppen av et fjell, er forskjellig fra hva klokken «er» på havnivå.

På et tidspunkt sa Einstein til og med: «Folk som oss, som tror på fysikken, vet at skillet mellom fortid, nåtid og fremtid bare er en hardnakket illusjon.» Det slo meg der og da at det mystiske ved rom, tid og materie, ikke så ut til å fremkalle en følelse av ærefrykt og undring hos mine akademiske mentorer, eller gi dem en drivkraft til å utvide materialismens begrensninger.

Da jeg begynte å studere bevissthetsfilosofi, ble materialismens høyborg enda tydeligere. I materialistenes verdensbilde kan ingen leve videre etter kroppens død. Men når man, som jeg gjorde, går i dybden på hvorfor materialistene tror så sterkt på dette, er det som regel fordi de mener at den vi er, vår bevissthet, er et biprodukt av hjerneaktivitet. Bevissthet er et av de mest uløselige gjenværende mysteriene innen filosofi og nevrovitenskap. De kaller det bevissthetens «vanskelige problem». Det er virkelig et dyptgripende problem hvis du er materialist og tror at bevisstheten og alt dens innhold er et produkt av hjerneaktivitet. For dem er dette grunnen til at min venn ikke lenger kan eksistere. Hvis bevisstheten er avhengig av hjerneaktivitet, er bevisstheten borte når vi dør og hjernen slutter å fungere.

Jeg skrev avhandlingen min om bevissthetsproblematikken, så jeg kjenner dette temaet i detalj. Jeg vet at materialistene ikke har noen vitenskapelig forklaring på hvordan bevissthet kan være et produkt av hjerneaktivitet, men det hindrer dem ikke i å tro på det likevel. De kan peke på det faktum at når man skader hjernen, har det ofte en påfølgende effekt på den bevisste opplevelsen. Selvsagt er det en korrelativ sammenheng mellom hjernen og bevisstheten, men det betyr ikke at hjerneaktivitet forårsaker bevissthet. Å tro det bryter med en av de aksepterte læresetningene jeg også lærte av de samme materialistene: Korrelasjon innebærer ikke årsakssammenheng.

I skrivende stund er det en nyhetssak som handler om hvordan en berømt hjerneforsker tapte et 25 år gammelt veddemål om at det nå ville finnes en nevrovitenskapelig forklaring på hvordan hjerneaktivitet skaper bevissthet. Det er det ikke. Dette er overhodet ikke overraskende for meg. Som hjerneforsker bruker jeg en teknikk der jeg faktisk kan undersøke hjernen og se og høre nevronene «fyre av» mens dyrene utfører læringsoppgaver. Jeg kan bokstavelig talt observere hjernen mens den utfører jobben sin. Det finnes ikke den minste grunn til å tro at disse cellene, som enten sender et elektrisk signal til sine naboer eller ikke, kan resultere i det rike indre livet til mennesker og andre dyr, uansett hvor intrikate forbindelsene mellom disse cellene måtte være. Dette er et standpunkt man holder fast ved i tro. Spør en materialistisk forsker om bevissthetsproblemet er løst, og hvis de er ærlige, vil de svare nei. De vil imidlertid forsøke å forsikre deg om at selv om vi ikke forstår hvordan hjernen gjør det nå, vil vi forstå det i fremtiden; at det vil bli klart at når du på en eller annen måte legger til nok nevroner i en hjerne, eller kobler dem sammen på riktig måte, så må bevissthet oppstå av seg selv. Dette er ønsketenkning, ikke en forklaring, og bevisstheten forblir like unnvikende som noen gang under det materialistiske paradigmet.

Alt jeg lærte, tydet på at vi lever i et univers som er langt mer mystisk enn vi påstår, og som den materialistiske teorien har store problemer med å forklare. Så hvordan kan vi med sikkerhet vite at materialismen er sann? Kan det ikke finnes en annen mulighet? Et annet forklaringsparadigme å ta i betraktning? Finnes det ikke en mulighet for at vi befinner oss i et meningsfylt univers? Hvis fortid, nåtid og fremtid kanskje bare er en illusjon, er det da ikke mulig at psykiske fenomener er virkelige? Hvis bevisstheten ikke er et produkt av hjerneaktivitet, er det ikke da mulig at den kan fortsette etter kroppens og hjernens død? Kan det ikke være en mulighet for et liv etter døden? Hvor er de filosofiske og vitenskapelige undersøkelsene av disse fenomenene, som, hvis de er sanne, radikalt ville endre måten vi ser på oss selv, våre liv og vår plass i universet? Hvorfor blir disse fenomenene ikke bare ikke diskutert (bortsett fra av noen svært modige forskere som forsker på «ytterkanten»), men avfeid uten videre som ikke rasjonelle å diskutere? Hvordan kan vi være så sikre? Svaret er at disse fenomenene bryter med materialismens forutsetninger, og derfor er umulige.

Hvis det noen gang har vært et tilfelle av sirkelresonnement, så er det dette.

Det gikk fullstendig tydelig opp for meg at jeg befant meg i en ny ortodoksi med alle de kravene til medlemskap som man finner i en intolerant tro. Det er selvfølgelig fortsatt mulig at materialismen er sann, og det er fortsatt mulig at paranormale fenomener av den typen jeg har opplevd, ikke kan forekomme, men det er definitivt ikke absolutte sannheter. Alle opplevelsene jeg har hatt, all forskningen jeg har gjort, og alle materialismens utilstrekkeligheter, peker veldig sterkt i retning av en ny måte å forstå virkeligheten på. Det min briljante avdøde kollega har lært meg, er at det er greit å endelig frigjøre seg helt fra materialismens trange rammer, å ikke lenger la seg mobbe intellektuelt av den akademiske eliten, og å stole på det mysteriet som peker mot en mye dypere og mer forunderlig eksistens enn mine materialistiske kolleger er i stand til eller villige til å se. For meg har denne friheten gitt livet mitt en dyp mening, glede og håp, og jeg vet at denne tilstanden er tilgjengelig for alle. Alt vi trenger å gjøre, er å tillate oss selv å spre vingene våre og dykke dypere inn i mysteriet med et åpent sinn. Vi er mye, mye mer enn materialistene vil ha oss til å tro. La oss tillate oss selv å oppdage det.

Dr. Quinn er medlem av forskningsfakultetet ved avdelingen for kognitiv vitenskap ved University of California San Diego, der hun arbeider som atferdsnevrovitenskapelig forsker med elektrofysiologiske registreringer av hjerneaktivitet hos rotter som spesialfelt. Hun tok doktorgrad i bevissthetsfilosofi og kognitiv vitenskap ved University of Arizona i 1999. Avhandlingen hennes handlet om bevissthet og vitenskapelig forklaring. Hun fikk et postdoktorstipend fra Institute for Neural Computation ved UCSD for å studere hjerneaktivitet hos rotter som utførte lærings- og hukommelsesoppgaver, og fikk deretter en forskerstilling som hun har hatt i over 20 år.