Kan det finnes en vitenskapelig form for åndelighet?

Kan det finnes en vitenskapelig form for åndelighet?

Av Jonathan Dinsmore, M.S. 2024-09-15

                                                                                                                                                                                            Oversatt til norsk av Peter Næss

Jonathan Dinsmore foreslår å bruke den samme forsiktige slutningsresonneringen som brukes i den vitenskapelige metoden til å utvikle metafysiske overbevisninger basert på førstepersons-erfaringer. Dette kan åpne døren til en form for åndelighet som, selv om den fortsatt er basert på personlig innsikt og derfor ikke er objektiv i streng vitenskapelig forstand, men er likevel basert på den formen for disiplinert tenkning som har gjort vitenskapen så vellykket.

I den menneskelige kultur og individuelle unikhet finnes det utallige trosforestillinger, fra banale til kosmiske, og mange av dem er i direkte motstrid med hverandre, noen ganger hos det samme individet. En sterk tro på én ting hindrer ofte troen på en annen, selv når den sistnevnte virker mer tilsynelatende sann. Hva skal være vendepunktet for å droppe en eksisterende tro til fordel for en annen? Det er nesten like mange trosoppfatninger som det er kriterier for tro, hvordan vi vurderer det vi har sett eller hørt for å avgjøre hva vi skal tro på. For noen er en hellig tekst det første og siste beviset de trenger for en urokkelig tro, mens for andre er det bare de strengeste vitenskapelige bevisene som er verdige til å bli lagt til grunn.
Hvis det er én lærdom vi kan håpe å ha tatt med oss fra vitenskapens transformative fremvekst i den moderne kulturen, så er det at det kan være nyttig å være nøye med hva vi tillegger en tro.

Det som først og fremst skiller alle tidligere måter å tenke på fra den vitenskapelige måten å tenke på, som ikke bare omfatter selve vitenskapsinstitusjonen, men vitenskapelig orientert tenkning mer generelt, er en viss ydmykhet i forhold til det vi tror vi vet, i hvert fall i prinsippet, om ikke alltid i praksis. Dette har å gjøre med en annen, mer konservativ tilnærming til slutningstenkning, eller hvordan vi beregner verdier (ekstrapolerer) fra vår eksisterende kunnskap og erfaringer:

HVIS dette (er det jeg vet/opplever/observerer) -> SÅ må det (være tilfelle)

Forståelsen av vår tilbøyelighet til å engasjere oss i feilaktig slutningstenkning, og derfor nødvendigheten av en forsiktig og nøktern tilnærming til denne, er den grunnleggende innsikten som tjener som rasjonale for å underkaste konseptuelle modeller den syretesten av omhyggelig etterforskning og eksperimentell testing som jeg anser som essensen av vitenskap.
Mange tidligere trossystemer har tatt feil og vært uberettiget sikre på begreper som vi i dag forstår er falske, og i noen tilfeller absurde, noe som først og fremst kan tilskrives utilstrekkelig forsiktighet ved slutninger, men også andre medvirkende faktorer. Eksemplene er mange: den geosentriske modellen av universet, troen på frenologi, den en gang aksepterte forestillingen om spontan generasjon, og en rekke teologiske spekulasjoner. I alle disse tilfellene kan uberettigede ekstrapoleringer fra eksisterende observasjoner eller kunnskap (antatt eller faktisk) ses på som den primære årsaken til feil. Selv om det også er mulig å være for forsiktig med slutninger, slik jeg mener er tilfellet i scientismen, ville det være tåpelig å benekte den overordnede betydningen av denne innsikten. De fremskrittene den har bidratt til når det gjelder kunnskap og tekniske muligheter for menneskeheten, samt innvirkningen på den globale kulturen, gjør det umulig å benekte dens betydning.

Betydningen av å være forsiktig med å trekke slutninger for vår søken etter gyldig kunnskap tvinger frem et spørsmål: Hva er den riktige balansen? Hvor sjenerøst eller nøkternt bør vi tolke våre erfaringer og observasjoner? Hvor mye bevis bør vi kreve for å endre en overbevisning? Hvilken tilnærming vil maksimere både nøyaktigheten og omfanget av kunnskapen vår? Med andre ord, hvordan kan vi gjøre slutningstenkning riktig, eller optimalisere vår tilnærming til den?
Nøyaktighet har vært prioritert fremfor omfang i vitenskapen generelt, og det er ikke uten grunn. Mye av den vitenskapelige fremgangen på det materielle området kan tilskrives dette. Men det ubarmhjertige fokuset på nøyaktighet har resultert i visse holdninger og oppfatninger som også begrenser rekkevidden. Når man bestemmer seg for at bare den strengeste form for bevis er tillatt, bestemmer man seg også for at bare et begrenset omfang av fenomener kan erkjennes; tatt til sin logiske konklusjon, resulterer dette i at man betviler selv det mest intime, brutale faktum i ens egen bevissthet, som i eliminativ materialisme. I motsetning til denne ytterligheten av slutningsforsiktighet - på den annen side, når det er for lite forsiktighet, tilskrives tro på måfå, noe som resulterer i en spredning av feilaktige oppfatninger og, i siste instans, direkte vrangforestillinger.

Det er derfor logisk at det finnes en ideell epistemisk balanse et sted mellom disse to ytterpunktene. For å utvide kunnskapens omfang er det nødvendig å ta i betraktning andre typer evidens enn det som i dag anses som gyldig innenfor akademisk vitenskap og filosofi, noe som betyr at den største utfordringen er å gjøre dette uten å bevege seg inn i en villfarelse av slutningsløshet. Med andre ord, for de av oss som ser verdien i å våge oss utenfor grensene for hva som vanligvis anses som akademisk og vitenskapelig gyldig evidens for å utvide omfanget av vår kunnskap, er det å gjøre dette uten å miste det uvurderlige prinsippet om epistemisk forsiktighet vårt største hinder, bortsett fra kanskje sosial stigmatisering fra den materialistiske ortodoksien.
En slik forsiktig utvidelse av omfanget uten at det går på bekostning av nøyaktigheten, bør være målet for dem som ønsker en form for åndelighet som er maksimalt intellektuelt levedyktig, i en tid da verdien av en vitenskapelig tilnærming til tenkning er så veletablert. Den økte interessen blant forskere, akademikere og lekfolk for temaer som buddhisme og andre østlige filosofier, nondualisme, psykedelisk medisin, panpsykisme, idealisme, simuleringsteori, kontemplative praksiser, psi-fenomener og beslektede emner kan alle betraktes som indikasjoner på en viss modenhet og lengsel etter nettopp en slik rasjonell og vitenskapelig kompatibel form for spiritualitet. Likevel har det ennå ikke blitt noen allmenn aksept for en slik utkrystallisering.

Det er derfor jeg her ønsker å foreslå en vei videre for å skape et grunnlag for en felles empirisk spiritualitet, det vil si en rasjonell åndelig filosofi som opererer i samme grunnleggende ånd som vitenskapelig tenkning, og som bruker erfaring (av alle slag) og sunn fornuft til å avgjøre hvordan tro på en ansvarlig måte kan tilskrives ting utover det som regelmessig og gjentagende kan observeres med våre sanser og sanseforbedrende instrumenter. Et sunt resonnement er nøkkelen her, og jeg anser en riktig kalibrering av slutningsforsiktighet som et nøkkelprinsipp for å lykkes med et slikt forehavende. Det er avgjørende for en intellektuelt levedyktig empirisk spiritualitet at vi resonnerer fornuftig, og jeg mener at det mer eller mindre er et spørsmål om å være forsiktig med slutninger, om å finne den rette balansen som hindrer oss i å havne i en «woo-woo»-spiritualitet eller i en nihilistisk, skeptisk handlingslammelse.

I de senere årene har noen forsøkt å fremme begrepet «sekulær spiritualitet», og det kan derfor være på sin plass å påpeke forskjellen mellom dette og den empiriske spiritualiteten som foreslås her. For det meste har dette blitt foreslått som svar på en erkjennelse av verdien av åndelighet, men en uvilje mot å gå imot materialistiske forpliktelser og engasjere seg i den typen tro som kanskje er essensiell for åndelighet, særlig realiteten av et åndelig eksistensdomene og et åndelig selv som i siste instans er uavhengig av kropp og hjerne. Dette forsøket på å skape åndelighet uten ånd anser jeg som dypt misforstått, og faktisk det motsatte av det jeg foreslår her. Sekulær åndelighet, i likhet med «sølibatær seksualitet», synes å være båret av ideen om at man ved å anta en tittel kan oppnå fordelene ved en ting, selv om man utelukker alt (eller nesten alt) som er fordelaktig ved den tingen. Ut fra dette prinsippet fortjener også lat mosjon, diskusjoner med munnkurv, innendørs camping og sightseeing med bind for øynene vår oppmerksomhet.

Målet med den empiriske spiritualiteten jeg her tar til orde for, er derimot å gi en vitenskapelig tilnærming til metafysiske forestillinger. Dette er det motsatte av sekulær spiritualitet, fordi sistnevnte søker å høste åndelige begreper og praksiser på en måte som tapper dem for essens, slik at bare et skall blir igjen. Mens den ene tilnærmingen fra begynnelsen av har bestemt seg for hva som er virkelig og sant (materialisme), er den andre båret av intellektuell ydmykhet og nysgjerrighet. Hvis vi erkjenner vår uvitenhet, men ønsker gyldig kunnskap, må hovedmålet være å gå nøye gjennom bevisene og avgjøre hvilke ideer og fenomener innenfor det enorme og noe heterogene området av menneskelivet som vi kaller åndelighet, som kan anses som gyldige i henhold til empiriske kriterier.

Dette vil uunngåelig innebære en vurdering av den kategorien av opplevelser som har fått så mange betegnelser: endrede, ikke-ordinære, transcendente, anomale, åndelige, eksepsjonelle og andre. Slike sjeldne og dyptgripende opplevelser synes å være den sannsynlige kilden til de fleste eller alle åndelige forestillinger, fra opplysningen til individer som Buddha til møter med engler eller guddommer som Moses og Muhammed, og de påståtte åpenbaringene de brakte med seg. Derfor bør en grundig analyse av slike opplevelser, både historiske og samtidige, være en sentral del av arbeidet, med det forordet at i det minste noen av dem faktisk kan være glimt hinsides det vanlige fysiske livet.

Disse erfaringene og slutningene som er blitt trukket av dem, er mangfoldige og kan virke som en kakofoni av motsetninger, hvis alle skal betraktes likt. Men hvis man har en vitenskapelig tilnærming som tar sikte på å tilnærme seg en entydig virkelighet, er det liten grunn til å betrakte dem slik, og dette er et kritisk punkt. Når vi vet hva vi vet om psykiske lidelser, hallusinasjoner, vrangforestillinger og dumdristige slutninger, er det kanskje uunngåelig at mange opplevelser som oppleves som åpenbaringer av dem som opplever dem, i virkeligheten kan være hallusinasjoner, bløff eller vrangforestillinger. Dette er selvfølgelig materialistens overbevisning når det gjelder alle slike opplevelser, men å avvise denne premature konklusjonen er ikke det samme som å avvise at den må være sann i mange tilfeller, og i varierende grad, for det synes uunngåelig. Dette innebærer naturligvis at noen påståtte glimt kan være mer sanne enn andre, og mange ikke i det hele tatt, uansett om de blir oppfattet som det eller ikke.

Derfor er det viktig å studere disse opplevelsene nøye, og å resonnere enda grundigere om dem, særlig når det gjelder å vurdere deres bevisverdi og vurdere hvordan man kan konstruere metafysiske modeller av virkeligheten basert på dem. Det finnes selvsagt andre vitenskapsområder og andre kunnskapsdisipliner som også kan spille inn i våre betraktninger. Målet her er imidlertid å gå forsiktig videre fra det grunnfjellet av sikkerhet som vitenskapelig kunnskap om det fysiske universet representerer, de mest veletablerte lovmessighetene i verden rundt oss, til det vi føler at vi har god nok grunn til å ta på alvor som sannsynlige metafysiske realiteter i det hinsidige, selv om de er mindre sikre. Slik sett bør vi gå fra de sterkeste bevisene til de svakeste, så godt vi kan.

Ulike personer kan selvsagt ha ulike oppfatninger av hva som utgjør de sterkeste bevisene, men dette er ikke noe problem hvis vi bruker de samme kriteriene på dette området som på alle andre. Det vil si at bevisene bør vurderes ut fra i hvilken grad de motsier nullhypotesen eller standardhypotesen, som i tilfellet med disse opplevelsene kan betraktes som hypotesen om hallusinasjoner, bløff og vrangforestillinger. De opplevelsene som er mest usannsynlige som hallusinasjoner, bløff eller vrangforestillinger, har altså størst sannsynlighet for å være sanne.

Siden ikke alle opplevelser er like usannsynlige i så måte, følger det naturlig nok et hierarki, der de opplevelsene som har størst sannsynlighet for å være sannferdige, spiller størst rolle for hvilke metafysiske fenomener vi slutter oss til er virkelige, eller hva vi velger å tro på, i en kontinuerlig kritisk vurdering av metafysiske modeller.

Hva er det som gjør en opplevelse usannsynlig som hallusinasjon, bløff eller vrangforestilling? Noen eksempler kan tjene til å illustrere dette. Den opplevelseskategorien som etter mitt syn er mest i strid med nullhypotesen, er verifiserte persepsjoner som ikke kan ha oppstått ved hjelp av typiske sansemetoder, særlig når de oppstår via en opplevelse hvis innhold har klare og direkte metafysiske implikasjoner. Et eksempel på dette er persepsjoner av fjerne eller på annen måte utilgjengelige hendelser som senere verifiseres av tredjeparter under ut-av-kroppen-opplevelser, og i enda større grad når de inntreffer på et tidspunkt da hjerte og hjerne var utslitt, som i noen nær-døden-opplevelser (NDO). Dette fenomenet er i prinsippet umulig å forklare ut fra dagens materialistiske modell, utover kyniske beskyldninger om bløff. Den eneste andre forklaringen som en skeptiker kan lene seg på, er psi-hypotesen, der man ikke bare anerkjenner psi, men også må forklare hvorfor psi oppstår under forhold med minimal eller ikke-eksisterende hjerneaktivitet.

Et annet fenomen som vanskelig kan forklares med hallusinasjoner, og som derfor har stor bevismessig tyngde, er opplevelser som har et svært likt og spesifikt innhold, til tross for at de som har opplevd dem, ikke kjenner hverandre, og at det ikke finnes noen felles kulturell kilde til et slikt innhold som kan antas å ha påvirket opplevelsene deres gjensidig, hvis de virkelig var hallusinatoriske. Igjen er NDO et eksempel på dette, siden de har et bemerkelsesverdig likt innhold, til tross for at de inntreffer for en rekke NDO-naive mennesker med ulik bakgrunn, religiøs eller sekulær tro, og under ulike (typisk nær-døden-) tilstander. Dette innebærer en mye lavere grad av variasjon enn det som ville vært forventet hvis opplevelsene var rent hallusinatoriske, noe som reiser spørsmålet om hvordan en slik likhet i så fall kunne oppstå.

Et annet moment, som vi nettopp har vært inne på, er i hvilken grad opplevelsen forekommer hos dem som ikke søker den, som ikke er mer tilbøyelige til mental ustabilitet enn befolkningen generelt, og som kommer fra en rekke ulike kulturelle bakgrunner og har ulike trosretninger. Jo mindre grunn vi har til å tro at en persons eget sinn tryllet frem opplevelsen i henhold til sine eksisterende overbevisninger og predisposisjoner, som burde være en annen kilde til variasjon hvis de faktisk er hallusinatoriske, desto større grunn har vi til å tro at den ikke var slik tryllet frem. Dette følger en lignende logikk som når man i evolusjonspsykologien betrakter de samme tanke- og atferdsmønstrene i mange kulturer som bevis på deres arvelige biologiske opprinnelse.

For å gjøre det helt klart: Det som foreslås her, er en kontinuerlig vurdering av sannsynlige metafysiske modeller, kanskje i henhold til bayesianske prinsipper, i lys av en grundig vurdering av erfaringsbasert evidens for slike modeller, i sin helhet. I denne vurderingen er det de modellene som de sterkeste bevisene peker i retning av, som tillegges størst sannsynlighet. Nye bevis vurderes deretter i lys av denne sannsynlighetsstrukturen, på samme måte som metafysiske oppfatninger utformes, akkurat som fysiske oppfatninger utformes på grunnlag av naturvitenskapens erfaringsbaserte bevis.

Når det gjelder hvordan vi kan sikre en forsiktig slutning når vi begynner å resonnere rundt disse implikasjonene, er det viktigste å unngå å trekke ubegrunnede slutninger eller trekke forhastede konklusjoner, noe som er et kjennetegn ved god kritisk tenkning. Når det for eksempel er mange som opplever et mørkt tomrom og tror at det er den ultimate virkeligheten, og de som opplever et hav av lys og tror at det er den ultimate virkeligheten, er det ingen grunn til å slå seg til ro med problemet. Den viktigste innsikten er at begge parter rett og slett trekker ubegrunnede slutninger, siden ingen individuelle erfaringer burde gi noen stor grad av tillit til noe så stort som den ultimate virkeligheten. I hvert fall ikke i en grad som rettferdiggjør å hevde at dette er et syn andre bør adoptere. I en metafysisk modell med flere lag av virkelighet og bevissthet er det dessuten mulig for mange slike eksistensområder å ha ontologisk status (å være virkelig) samtidig, og å la statusen som ultimat være et åpent spørsmål som neppe vil bli endelig besvart.

Dette er noen av de viktigste hensynene som kan ligge til grunn for vår analyse, og det kan og bør legges til mange flere. Poenget her er ikke å skissere en endelig liste over slike, men snarere å introdusere analysemetoden via noen av dens tydeligste eksempler. Det vil kanskje ikke overraske leseren å vite at jeg personlig synes at NDO er den mest overbevisende formen for opplevelsesbevis, og at jeg derfor anser dem som en primær indikator på hva som kan finnes hinsides det fysiske slik vi kjenner det. Andre vil kanskje mene at en annen type ikke-ordinær opplevelse er et mer tungtveiende bevis, og jeg vil gjerne at de kommer med sine argumenter for hvorfor.

Uavhengig av slike uunngåelige uenigheter, som i mainstream vitenskap, kan en felles vurderingsmetode til en viss grad forene alle som engasjerer seg i et slikt arbeid. Dette skyldes at vi er i stand til å gjenkjenne og dele et felles mål og en generell metode for å oppnå det, til tross for at den spesifikke implementeringen og tolkningen varierer mellom enkeltpersoner eller leirer. Igjen, dette er eksemplifisert ganske godt av det vitenskapelige samfunnet, og andre legitime kunnskapsdisipliner for den saks skyld, og derfor er det hensiktsmessig å etablere et tilsvarende felles rammeverk for en utvidelse av empiriske undersøkelser til det metafysiske domenet.

Dette ville representere en vei fremover som kanskje kan følges med mindre av den forsiktighet og uforstand som i dag hindrer mange vitenskapelig orienterte mennesker i å forfølge åndelighet direkte, til tross for at de lengter etter den og indirekte strekker seg etter den på ulike måter. På den andre siden kan de som har omfavnet åndelighet, finne en vei som er mer balansert og strukturert enn den noe tilfeldige tilnærmingen som er så vanlig i denne subkulturen, i hvert fall for dem som ser verdien i å unngå dumheter. I likhet med vitenskapen er dette egentlig en formalisering og systematisering av en måte å resonnere på som mange av oss allerede gjør mer uformelt i vår egen individuelle spiritualitet eller filosofering. Forskjellen her er at det kan gjøre det lettere for oss å tenke systematisk sammen om dette temaet, på en slik måte at vi kan konstruere plausible metafysiske modeller basert på bevis og kritisk analyse.

Vitenskap og åndelighet er begge ubestridelig viktige for menneskeheten, og det er mange som står utenfor tradisjonelle religiøse institusjoner, kanskje flertallet av denne kategorien, som føler at det må finnes en bedre, mer balansert vei mellom de radikale polene militant skeptisisme og new age. Mange forsøker allerede å finne denne balansen i sin egen personlige filosofi og spiritualitet. Men ved å etablere standarder og prinsipper for å tenke systematisk sammen om dette temaet, som med så mange andre sysler som drar nytte av en slik tilnærming, vil vi sannsynligvis finne en raskere tilnærming til sannheten om saken sammen.

Jonathan Dinsmore er psykolog og universitetslærer ved University of Arkansas. Forskningen hans fokuserer på ikke-ordinære bevissthetstilstander og deres psykososiale effekter, samt eksistensielle overbevisninger eller verdensbilder og deres psykologiske betydning. Mer spesifikt har Jonathan gjort vitenskapelige studier av mystikk til sitt hovedfokus, særlig innføringen av mystiske lysopplevelser som en psykologisk konstruksjon og vitenskapelig variabel. Metodologisk har han spesialisert seg på blandede metoder, integrering av fenomenologi i den vitenskapelige prosessen og teoretisk avklaring og psykometrisk validering av nye konstruksjoner.