Illeisme i psykologien: Selvreferering i tredje person

Illeisme i psykologien: Selvreferering i tredje person

Av NeuroLaunch editorial team 

                                                                                                                                                                                                                                                                                                         September 15, 2024

                                             Lenke til originalartikkel: https://neurolaunch.com/illeism-psychology/

Oversatt til norsk av Peter Næss

Fra Julius Cæsar til Bob Dole - den merkelige vanen med å referere til seg selv i tredje person har vekket interessen til psykologer, som har forsøkt å finne ut av kompleksiteten i denne språklige finurligheten og dens implikasjoner for den menneskelige psyke. Denne særegne praksisen, kjent som illeisme, har blitt observert på tvers av kulturer, yrker og historiske perioder, og har fått oss til å lure på hva som driver mennesker til å gå utenfor seg selv språklig, og hva det kan fortelle oss om sinnets intrikate virkemåte. Illeisme, avledet av det latinske «ille» som betyr «han», er det å referere til seg selv i tredje person i stedet for å bruke førstepersonspronomen som 'jeg' eller «meg». Det er et fascinerende språklig fenomen som har fanget oppmerksomheten til både psykologer, lingvister og nysgjerrige tilskuere. Selv om det kan virke som en enkel talemåte, åpner illeismen faktisk opp for en skattkiste av innsikt i menneskelig kognisjon, selvoppfatning og sosial dynamikk.

Forestill deg dette: Du er på fest, og noen presenterer seg ved å si: «John er glad for å møte deg.» Ville ikke det tatt deg på sengen? Det er nettopp denne skurrende effekten som gjør illeisme så spennende for forskere innen psykologi. Det handler ikke bare om grammatiske merkverdigheter, men også om hvordan vi konstruerer og presenterer identiteten vår for omverdenen. Historisk sett har illeisme dukket opp på noen ganske interessante steder. Julius Cæsar skrev om sine militære bedrifter i tredje person i sine «Commentarii de Bello Gallico», kanskje for å gi beretningene sine et skinn av objektivitet. I moderne tid har vi sett idrettsstjerner som LeBron James og politikere som Bob Dole benytte seg av denne teknikken, ofte til blandede reaksjoner fra publikum.

Et dykk ned i de psykologiske perspektivene på illeisme

La oss nå ta på oss psykologhattene og dykke dypere ned i dette språklige kaninhullet. Kognitive psykologer har vært spesielt fascinert av illeismens potensielle rolle i selvdistansering og følelsesregulering. Når vi omtaler oss selv i tredje person, skaper vi et slags mentalt rom mellom våre umiddelbare følelser og vårt analytiske selv. Det er som å se seg selv i en film - det kan være lettere å bearbeide følelser og handlinger fra dette litt distanserte perspektivet.

Begrepet selvdistanse henger godt sammen med Introspeksjonspsykologi: Utforsking av sinnets indre arbeid. Ved å ta et skritt tilbake og se oss selv utenfra, kan vi få ny innsikt i vår egen atferd og motivasjon. Det er litt som å være sin egen terapeut og spørre: «Hvorfor gjorde John det?» i stedet for «Hvorfor gjorde jeg det?»

Utviklingspsykologer har også kastet seg inn i leken og studert hvordan illeisme spiller en rolle i barns språktilegnelse. Det er ikke uvanlig å høre små barn si noe sånt som «Tommy vil ha kjeks!» før de helt har forstått begrepet «jeg». Denne utviklingsfasen gir fascinerende innsikt i hvordan vi konstruerer vår selvfølelse gjennom språket. Men hva med de sosiale implikasjonene av illeisme? Sosialpsykologer har klødd seg i hodet over dette. På den ene siden kan det i visse sammenhenger virke elskverdig eller særegent. På den andre siden kan det oppfattes som arrogant eller distansert. Forestill deg at vennen din hele tiden omtaler seg selv i tredje person - det er kanskje morsomt i begynnelsen, men det kan fort bli kjedelig, ikke sant?

Innenfor klinisk psykologi får illeisme en helt ny dimensjon. Det har blitt observert ved visse personlighetsforstyrrelser og psykiske lidelser, noen ganger som en mestringsmekanisme eller et symptom på dissosiasjon. Det er imidlertid viktig å merke seg at ikke alle tilfeller av illeisme indikerer en psykisk lidelse - konteksten er nøkkelen, folkens!

Illeismens merkelige funksjoner og effekter

Så hva er greia med illeisme? Hvorfor gjør folk det, og hva oppnår man egentlig med det? Spenn deg fast, for nå skal vi ta en vill tur gjennom funksjonene og effektene av denne språklige rariteten. Først: selvdistansering og objektiv selvrefleksjon. Når vi bruker illeisme, skaper vi i bunn og grunn en mental avatar av oss selv. Dette kan være utrolig nyttig for å få et nytt perspektiv på tankene og handlingene våre. Det er som å ha en samtale med seg selv, men i stedet for den vanlige indre monologen snakker man med «John» eller «Sarah». Denne distansen kan hjelpe oss til å se situasjoner klarere og ta mer rasjonelle beslutninger. Begrepet selvdistanse er nært beslektet med selvreferanseeffekten i psykologi: Forbedring av hukommelse og personlig relevans. Ved å referere til oss selv i tredje person kan vi faktisk benytte oss av denne effekten, og potensielt forbedre hukommelsen og forståelsen av personlige erfaringer.

Følelsesregulering er en annen viktig faktor når det gjelder illeisme. Ved å skape den mentale distansen kan det bli lettere å håndtere følelsene våre i stressende situasjoner. I stedet for å la oss rive med i øyeblikkets hete, kan vi ta et skritt tilbake og spørre: «Hvordan føler John seg akkurat nå?» Dette lille perspektivskiftet kan være overraskende effektivt når det gjelder å holde hodet kaldt. Men vent, det er mer! Illeisme kan spille en rolle i identitetsdannelse og selvoppfatning. Når vi snakker om oss selv i tredje person, forteller vi i bunn og grunn vår egen historie. Dette kan hjelpe oss med å forme og forsterke selvfølelsen vår. Det er som om vi er hovedpersonen i vår egen roman, og vi er både forfatteren og leseren på samme tid. Ganske meta, ikke sant?

La oss nå snakke om den sosiale siden av saken. Illeisme kan være et tveegget sverd i sosiale interaksjoner. På den ene siden kan det få deg til å skille deg ut og bli husket. På den andre siden kan det få folk til å tro at du er litt... ja, rar. Alt handler om kontekst og måtehold. Hvis du bruker det sparsomt, kan det være et effektivt verktøy for å understreke noe eller skape humor. Hvis du overdriver, kan du ende opp med å spise lunsj alene.

Illeisme på tvers av kulturer og kontekster

La oss ta en verdensomspennende reise gjennom illeismens verden! Spenn deg fast, for denne språklige finurligheten ser ikke lik ut overalt.

I noen kulturer er det å bruke tredjeperson om seg selv faktisk et tegn på respekt eller ydmykhet. På japansk, for eksempel, er det ikke uvanlig å bruke sitt eget navn i stedet for «jeg» i visse formelle situasjoner. Det er som å si: «Denne ydmyke personen foran deg ...» uten å faktisk si disse ordene. Ganske smart, ikke sant? På den andre siden kan overdreven bruk av illeisme i mange vestlige kulturer oppfattes som pompøst eller selvforherligende. Alt handler om kulturell kontekst, folkens! Denne variasjonen i oppfatninger er knyttet til det bredere konseptet idiografisk psykologi: Utforsking av individuell unikhet i psykologisk forskning. På samme måte som individer har unike psykologiske profiler, har kulturer unike måter å tolke språklig atferd på. La oss slå opp en bok eller slå på TV-en. I litteratur og media brukes illeisme ofte som et kraftfullt verktøy for karakterutvikling. Når en karakter plutselig går over til å referere til seg selv i tredjeperson, kan det signalisere et betydelig skifte i den mentale tilstanden eller personligheten. Det er som et språklig rødt flagg som sier: "Hei, følg med! Det er noe galt med denne karakteren!"

Idrettspsykologi er en annen fascinerende arena der illeisme dukker opp. Du kan høre idrettsutøvere si ting som «LeBron er klar for denne kampen» eller «Serena vet at hun kan vinne denne kampen». Dette er ikke bare skryt (vel, kanskje litt). Det er faktisk en teknikk som brukes for å motivere og fokusere. Ved å snakke om seg selv i tredjeperson kan idrettsutøvere skape en følelse av distanse til prestasjonspresset og opprettholde et mer objektivt syn på egne evner.

Og la oss ikke glemme den politiske scenen, der illeismen ofte kommer til sin rett. Politikere bruker av og til denne teknikken som et retorisk virkemiddel for å skape et skinn av autoritet eller for å distansere seg fra kontroversielle uttalelser. Det er som om de snakker om en karakter som heter «Senatoren» eller «Presidenten» i stedet for seg selv. Smart, ikke sant?

Forskning på illeisme

Nå skal vi ta på oss laboratoriefrakkene og dykke ned i illeismeforskningen. Forskere har pirket og pirket i dette språklige fenomenet for å prøve å avdekke dets hemmeligheter. Og jammen har de funnet noen interessante ting! En viktig studie, utført av psykologiprofessor Ethan Kross og hans team, fant ut at det å snakke om seg selv i tredjeperson kan hjelpe folk med å få psykologisk avstand til stressende opplevelser. Deltakere som brukte sitt eget navn når de reflekterte over angstfremkallende fremtidige hendelser, viste mindre stress og bedre ytelse sammenlignet med dem som brukte førstepersonspronomen. Det var som om de ga seg selv en peptalk, men med en vri!

En annen fascinerende forskningslinje kommer fra nevrovitenskapen. Ved hjelp av avanserte hjerneavbildningsteknikker har forskere observert forskjeller i hjerneaktiviteten når folk bruker førstepersons- versus tredjepersons selvreferanse. Når man bruker illeisme, er det økt aktivitet i områder som er forbundet med selvkontroll og emosjonell regulering. Det er som å se hjernen din gjøre litt emosjonell gymnastikk!

Disse funnene knytter an til det bredere konseptet «Psychological Illusions: Exploring the Tricks Our Minds Play». På samme måte som hjernen/sinnet vår kan skape visuelle illusjoner, kan den også skape illusjoner om perspektiv gjennom språkbruk. Men hold deg fast - å studere illeisme er ikke bare problemfritt. Forskerne står overfor noen vanskelige utfordringer. For det første er det vanskelig å studere illeisme i naturlige omgivelser. Folk flest går ikke rundt og snakker om seg selv i tredje person hele dagen (med mindre de er spesielt eksentriske). Forskere må derfor ofte basere seg på kunstige laboratoriesituasjoner eller selvrapporterte data, noe som kan ha sine begrensninger.

En annen utfordring er å skille effekten av illeisme fra andre faktorer. Er det tredjepersonsspråket i seg selv som forårsaker disse effektene, eller er det rett og slett det å stoppe opp for å reflektere? Det er litt som å prøve å finne ut om det er den hemmelige sausen eller det perfekt ristede brødet som gjør favorittburgeren din så god.

Å sette illeismen i arbeid: Praktiske anvendelser

Nå er det nok teori - la oss snakke om hvordan vi kan bruke dette tredjepersonsspråket på en god måte!

I terapiverdenen er illeisme i ferd med å finne sin plass som et nyttig verktøy. Noen terapeuter oppfordrer klienter til å bruke selvsnakk i tredjeperson som en måte å få perspektiv på problemene sine på. Det er som å gå utenfor deg selv og bli din egen terapeut. «Hva ville Sarah gjort i denne situasjonen?» kan noen ganger føre til mer innsiktsfulle svar enn «Hva bør jeg gjøre?» Denne terapeutiske bruken av illeisme er i tråd med konseptet Individuation Psychology: Utforskning av veien til selvrealisering. Ved å skape en dialog med oss selv gjennom et tredjepersonsspråk kan vi kanskje avdekke dypere sannheter om psyken vår og bevege oss mot selvrealisering.

Men det er ikke bare for terapeutens sofa. Illeisme kan være et fint verktøy for personlig utvikling og selvforbedring. Er du nervøs for en stor presentasjon? Prøv å gi deg selv en peptalk i tredje person. "John klarer dette. Han er forberedt, og han kommer til å imponere dem!" Det kan føles litt dumt til å begynne med, men hvis det virker, så virker det!

Innenfor pedagogikk og barnepsykologi kan illeisme ha noen interessante bruksområder. For små barn som fortsatt er i ferd med å utvikle sin selvfølelse, kan det å bruke tredjeperson hjelpe dem med å navigere i komplekse følelser eller situasjoner. «Tommy er sint fordi han ikke får leketøyet» kan være lettere for et barn å forstå enn «jeg er sint».

Men før vi alle begynner å snakke om oss selv som om vi fortalte våre egne biografier, bør vi bremse litt. Som med alle psykologiske teknikker er det etiske hensyn å ta. Overdreven bruk av illeisme kan potensielt føre til at man mister kontakten med egne opplevelser eller følelser. Alt handler om balanse, folkens.

Oppsummering

Nå som vi nærmer oss slutten på vår reise gjennom illeismens land, kan vi ta oss tid til å reflektere over det vi har oppdaget. Hvem skulle trodd at det å bytte fra «jeg» til ditt eget navn kunne åpne opp for en så fascinerende psykologisk boks med ormer? Illeismen har vist seg å være mer enn bare en underlig måte å snakke på, fra dens rolle i emosjonell regulering og selvrefleksjon til dens potensielle bruksområder innen terapi og personlig utvikling. Det er et språklig verktøy som kan gi et unikt perspektiv på våre tanker, følelser og atferd. Men som alle andre verktøy avhenger effektiviteten av hvordan det brukes. Brukt med omtanke kan illeisme være et kraftfullt hjelpemiddel for selvforbedring og emosjonell håndtering. Brukes den overdrevent eller uhensiktsmessig, kan den få deg til å høres ut som en karakter fra en dårlig skrevet roman.

Når vi ser fremover, er det fortsatt mye å utforske innen illeismepsykologiens verden. Hvordan samspiller den med andre aspekter ved språk og kognisjon? Kan det brukes mer systematisk i terapeutiske sammenhenger? Finnes det langtidseffekter av regelmessig bruk av illeisme? Disse og flere andre spørsmål venter på fremtidige forskere som er modige nok til å ta fatt på selvreferansens kompleksitet. Å forstå illeisme handler ikke bare om å avkode en språklig merkverdighet - det handler om å få dypere innsikt i hvordan vi konstruerer og navigerer selvfølelsen vår gjennom språket. Det er en påminnelse om den utrolige fleksibiliteten i menneskesinnet og kraften som ligger i ulike perspektiv.

Så neste gang du hører noen omtale seg selv i tredje person, ikke vær for rask til å dømme. Det kan være at de bare driver med litt improvisert psykologisk selvhjelp. Eller så kan de være en tidsreisende romersk keiser. Uansett gir det grunn til ettertanke!

Når vi nå avslutter dette kapittelet om illeisme, så husk: Enten du sier «jeg», «meg» eller ditt eget navn, er det innholdet i karakteren din og vennligheten i handlingene dine som betyr mest. Nå må du ha meg unnskyldt, men forfatteren må gå og reflektere over denne artikkelen - i tredje person, selvfølgelig!

Kilder:

1.Kross, E., Bruehlman-Senecal, E., Park, J., Burson, A., Dougherty, A., Shablack, H., Bremner, R., Moser, J., & Ayduk, O. (2014). Self-talk as a regulatory mechanism: How you do it matters. Journal of Personality and Social Psychology, 106(2), 304-324.

2.Dolcos, S., & Albarracin, D. (2014). The inner speech of behavioral regulation: Intentions and task performance strengthen when you talk to yourself as a You. European Journal of Social Psychology, 44(6), 636-642.

3.Zell, E., Warriner, A. B., & Albarracin, D. (2012). Splitting of the mind: When the you I talk to is me and needs commands. Social Psychological and Personality Science, 3(5), 549-555.

4.Moser, J. S., Dougherty, A., Mattson, W. I., Katz, B., Moran, T. P., Guevarra, D., Shablack, H., Ayduk, O., Jonides, J., Berman, M. G., & Kross, E. (2017). Third-person self-talk facilitates emotion regulation without engaging cognitive control: Converging evidence from ERP and fMRI. Scientific Reports, 7(1), 4519.

5.Grossmann, I., & Kross, E. (2014). Exploring Solomon's paradox: Self-distancing eliminates the self-other asymmetry in wise reasoning about close relationships in younger and older adults. Psychological Science, 25(8), 1571-1580.

6.Orvell, A., Kross, E., & Gelman, S. A. (2017). How "you" makes meaning. Science, 355(6331), 1299-1302.

7.Nook, E. C., Schleider, J. L., & Somerville, L. H. (2017). A linguistic signature of psychological distancing in emotion regulation. Journal of Experimental Psychology: General, 146(3), 337-346.

8.White, R. E., & Carlson, S. M. (2016). What would Batman do? Self-distancing improves executive function in young children. Developmental Science, 19(3), 419-426.

9.Kross, E., & Ayduk, O. (2017). Self-distancing: Theory, research, and current directions. Advances in Experimental Social Psychology, 55, 81-136.

10.Orvell, A., Ayduk, O., Moser, J. S., Gelman, S. A., & Kross, E. (2019). Linguistic shifts: A relatively effortless route to emotion regulation? Current Directions in Psychological Science, 28(6), 567-573.