Idealismens sosiale gevinst

Prof. James Tartaglia, PhD| 2024-06-01

Oversatt til norsk av Peter Næss

Professor James Tartaglia tar til orde for en gjenoppliving av metafysisk idealisme, og argumenterer for at den er misforstått og ofte urettferdig avvist av det vitenskapelige etablissementet. Ved å oppklare vanlige misoppfatninger viser Tartaglia hvordan idealismen kan gi betydelige sosiale fordeler ved å oppmuntre til et mer filosofisk samfunn med fokus på erfaringens forrang. Hans nye bok, Inner Space Philosophy: Why the Next Stage of Human Development Should Be Philosophical, Explained Radically (Suitable for Wolves), kommer ut 28. juni 2024. Dette essayet ble første gang publisert av IAI 29. mai 2024.

I våre dager er metafysisk idealisme noe de fleste sekulære, vitenskapelig innstilte mennesker umiddelbart reagerer negativt på, og de begynner å tenke på guder og ånder, kanskje til og med Ouija-brett. Jeg synes det er synd, for det er en fordom som skyldes noen enkle misforståelser - misforståelser som i stor grad har vært til fordel for idealismens gamle metafysiske rival, materialismen. For å forstå idealismens potensielle samfunnsmessige fordeler må man kunne ta den på alvor, så la oss begynne med å rydde noen av disse misforståelsene av veien.

For det første har idealismen ingen forpliktelse til guder eller ånder, bare til den bevisste erfaringens eksistensielle forrang - eller det er i hvert fall den typen idealisme jeg snakker om, men det finnes andre. Den tyske 1800-tallsfilosofen Arthur Schopenhauer var ikke mindre opptatt av ateisme enn av idealisme. Jeg nekter ikke for at det er bedre å være troende med idealisme enn med materialisme - en fysisk Gud er en merkelig idé - men poenget mitt er at de to ikke nødvendigvis trenger å gå sammen. Jeg tror den idealistiske tolkningen av virkeligheten er den beste vi har, og jeg har ingen religiøs tro og tror ikke på noe overnaturlig; det har jeg aldri gjort, og med mindre noe veldig uventet skjer, kommer jeg heller aldri til å gjøre det.

For det andre er materialismen ikke vitenskap, den er ikke i nærheten engang - materialismen gir en metafysisk tolkning av det vitenskapen forteller oss om verden, akkurat som idealismen gjør. Materialismen oppsto på 500-tallet f.Kr. i Hellas og India, den gang man fikk lov til å definere sine egne «atomer», materialistenes byggesteiner av virkeligheten. Materialisme og idealisme er konkurrerende metafysiske tolkninger av vår virkelighet, i likhet med dualisme, panpsykisme og alle de andre mer esoteriske alternativene. Kanskje du er mistenksom overfor metafysisk teoretisering generelt (i så fall tror jeg at du ved nærmere ettersyn vil oppdage at mistanken din er ubegrunnet) - men i så fall bør du være like mistenksom overfor materialismen som overfor idealismen.

For det tredje sier ikke idealismen at faste ting, som steiner og småstein, er luftige og immaterielle ting, som skyer eller røykskyer. For det første gir den sammenligningen ikke engang mening, siden skyer og røykskyer eksisterer i rommet, og ifølge idealistene gjør ikke opplevelse/erfaring det. Og hvis idealismen virkelig hevdet at steiner og småstein er skyer av immaterielle ting, ville den ha fremsatt en vitenskapelig hypotese, en hypotese som måtte testes empirisk. Idealismen driver rett og slett ikke med den slags.

Så hva er det idealismen sier om steiner og småstein? Den sier at vi er en del av et univers av rene, bevisste opplevelser/erfaringer, og at troen på den fysiske eksistensen av steiner og småstein gjør det mulig for mennesker å orientere seg i dette havet av sanselighet. Steiner og småstein er en måte å forstå opplevelse/erfaring på, de er postulater i en forklaringsmodell - opplevelsen eksisterer, den er der uavhengig av oss, og vi forstår den ved å tenke på den som opplevelser av ting som steiner og småstein. Steiner og småstein eksisterer ikke uavhengig av hverandre, men opplevelsens/erfaringens natur er slik at de ser ut til å gjøre det - det er derfor forklaringsmodellen fungerer, det er derfor vi kom opp med en spesifikt fysisk modell.

Materialistene sier i stedet at steinene og småsteinene eksisterer uavhengig av hverandre, men da har de et problem med hva de skal si om opplevelsen, et problem de aldri kommer til å løse, slik jeg ser det - i stedet kommer de til å pendle i det uendelige mellom de to meningsløse alternativene å si at den ikke eksisterer eller at den på mystisk vis oppstår fra hjernen.

Men det er en annen sak - hvis du vil vite hva som overbeviser meg om idealisme, kan du se i boken min, «Philosophy in a Technological World: GODS AND TITANS» (de stridende gudene og titanene i historien jeg forteller i den boken, er forresten idealisme og materialisme). Det jeg vil konsentrere meg om her, er noen mulige fordeler ved en samfunnsmessig vending mot idealisme.

Den viktigste fordelen jeg skal snakke om, og som kan ha alle slags ringvirkninger, er at idealismen forteller oss at vi lever i en virkelighet som består av det eneste vi noen gang har brydd oss om: opplevelser/erfaring. Hva mener jeg med å si at opplevelser er alt vi bryr oss om? Og hvorfor skulle det ha samfunnsmessige fordeler å tro det? For å begynne med det første spørsmålet, kan vi se på følgende. Tre ting som folk kanskje bryr seg veldig mye om, er å eie en ny italiensk sportsbil, bli en berømt YouTuber, og ikke bli alvorlig syk. Men tenk om du visste at i det øyeblikket du satte deg inn i den skinnende nye Lamborghini Huracá (gul), ville du falle inn i den mest forferdelige depresjonen noensinne, en depresjon som ville vare så lenge du eide bilen - da ville du ikke ha den, for alt du egentlig ønsket deg, var opplevelsene forbundet med å eie den - oppstemthet, stolthet, spenning, den slags ting, og ingenting av dette er tilgjengelig når du er alvorlig deprimert.

Det samme gjelder for det å bli en berømt YouTuber - hvis det fikk deg til å føle deg forferdelig, ville du angret umiddelbart. Og når det gjelder det å bli alvorlig syk, er det enda mer åpenbart - du vil ikke ha smerten, du vil ikke ha frykten, og du vil absolutt ikke at opplevelsene/erfaringene dine skal avsluttes med døden. Jeg vil påstå at opplevelse er det eneste vi virkelig bryr oss om: kjærlighet, tilfredshet, spenning, interesse, tilfredsstillelse, kribling og alt det der. Og det er ikke noe som helst egoistisk ved det heller, siden vi kan bry oss om hverandres følelser, ellers ville kjærlighet være umulig.

Ifølge idealismen er vår tiltrekning til opplevelser helt logisk, fordi vi er «opplevelsesvesener». Men selv om det er sant, hvorfor spiller det noen rolle? Hvorfor skulle vi ha praktisk nytte av å være mer i kontakt med virkelighetens metafysiske ultimate natur? Slik jeg ser det, er det slik at hvis det idealistiske synet faktisk er riktig, men du tror ikke på det, kanskje fordi du er materialist, så vil du ende opp med et merkelig misforhold mellom det du sier at du tror på, og måten du faktisk handler på... Du vil være en person som bruker livet på å jakte på opplevelser, selv om opplevelsen har liten eller ingen plass i din virkelighetsoppfatning. Spør du folk flest om deres virkelighetsoppfatning, vil tankene deres raskt dreie seg om verdensrommet eller uendelig små partikler - opplevelser faller helt ut av bildet. Men så, etter at de har sluttet å tenke på «virkeligheten» og vender tilbake til hverdagen, blir opplevelsene/erfaringene igjen deres hovedfokus.

Jeg tror ikke det er noen god idé å la vår offisielt sanksjonerte virkelighetsoppfatning komme så fullstendig ut av balanse med våre liv. Riktignok kan det være uunngåelig, for materialismen kan være sann selv om vitenskapen ikke kan forklare opplevelsene/erfaringene på nåværende tidspunkt - men jeg tror ikke det er tilfellet. Men uansett er den samfunnsmessige effekten av dette misforholdet at generell, filosofisk refleksjon over naturen til den virkeligheten du er født inn i, har blitt alvorlig avskrekket. Virkeligheten har blitt noe ekspertene kan beskjeftige seg med, noe som kanskje er interessant å høre om i vitenskapspodcaster, men som er fjernt fra det du til daglig er opptatt av. Dermed blir folk mindre tilbøyelige til å reflektere aktivt, kreativt og kritisk over sin eksistensielle situasjon, det vil si at de blir mindre filosofiske.

Sett nå at menneskene ble mindre filosofiske, samtidig som de teknologiske mulighetene utviklet seg raskt, og at denne utviklingen ikke var styrt av en filosofisk visjon om en mer menneskelig fremtid, men snarere av oppfinnsomheten til vitenskapsmenn og teknologer som skapte alt de kunne av nye, tidligere umulige ting. Er det ikke i bunn og grunn den situasjonen vi befinner oss i? Jeg tror det, og likevel, se hvor teknologien vår er på vei, om enn utilsiktet - mot opplevelser! Vår teknologiske utvikling, drevet av markedet, jager etter opplevelsen, akkurat som vi jager etter den i hverdagen.

Vi har på kort tid gått fra den passive opplevelsen av TV til den aktive kontrollen over ikke-naturlige opplevelser som videospill gir oss, og nå er den virtuelle virkeligheten i rask utvikling. Etter hvert som disse «opplevelsesmaskinene» har blitt bedre og bedre, har de tatt opp mer og mer av livene våre, og for de yngre generasjonene ser det ut til at de er i ferd med å ta fullstendig over.

Disse teknologiske utviklingsretningene - som er naturlige for oss, vil en idealist si, men som ikke gjenspeiler noen visdom - har ikke blitt bestemt gjennom filosofisk refleksjon over hvordan vi ønsker at menneskelivet skal utvikle seg. Det er ikke slik det skjer i det hele tatt. Det som skjer, er at forskere og teknologer konkurrerer om å gjøre gjennombrudd, så blir gjennombruddene kommersialisert, og folk kjøper seg inn i den nye teknologien - samfunnet drar nytte av fordelene, samtidig som det prøver å håndtere ulempene, helt til den neste store teknologiske utviklingen kommer.

Men tenk hva som kan skje hvis idealismen begynner å få fotfeste. For stadig flere mennesker vil det de bryr seg mest om, være det de anser som mest virkelig. En slik befolkning, av den typen som ennå ikke har eksistert, ville være mye mer filosofisk. Se for deg at du tror at idealismen er sann - hvis dette var en virkelig ny tro for deg, ville den verden du trodde du var kjent med, plutselig virke veldig merkelig, og du ville tenke mye på den! Du har jo nettopp innsett at du svømmer i det bevissthetshavet eller opplevelseshavet jeg snakket om tidligere. Mens du prøver å få grep om det enorme omfanget av det hele, vil tankene dine sannsynligvis spinne av gårde i alle mulige nye filosofiske retninger.

Etter hvert som befolkningen blir stadig mer filosofisk, takket være idealismen, kan man forvente at folk vil interessere seg mye mer for den teknologiske utviklingen og hvordan den brukes til å forme menneskets fremtid. De kan begynne å ta stilling til hvordan den teknologiske utviklingen bør skje, synspunkter som kan gi næring til demokratisk politikk. Og plutselig koordinerer menneskeheten sin teknologiske utvikling, som er blitt sterkt fokusert på å foredle og forbedre opplevelsene våre, slik at det blir mer kjærlighet, skjønnhet, ekstase og kløkt, men mindre hat, styggedom, kjedsomhet og dumhet.

Siden vi nå tror at vi er erfaringsvesener (vesener som skal oppleve/erfare), virker identiteter som kjønn og rase mindre viktige, på det ultimate nivået vet vi at vi alle er like, og vi finner det lettere å samarbeide. Når vi først får kontakt med utenomjordiske, bemerker de at mennesket er en bemerkelsesverdig filosofisk art. De blir imponert over hva slags erfaringer vi har, og de etterligner oss. Vår gode innflytelse begynner å spre seg rundt i galaksen.

James Tartaglia er professor i metafysisk filosofi ved Keele University i Storbritannia. Han er forfatter av «Philosophy in a Meaningless Life» (2016), «Gods and Titans» (2020), og hans nyeste og mest eksperimentelle verk, som for tiden er under kontrakt med Iff Books, har tittelen «Inner Space Philosophy: Freeform Reflections on Meaning, Fate and Ultimate Reality». For mer informasjon, besøk www.jamestartaglia.com.