Hvem «snakker» tankene til?

Hvem «snakker» tankene til?

Av Peter Næss

Det er noe fascinerende med meditasjon: Selv når tankene saktner eller forsvinner helt, er det fortsatt noe som henger igjen. Denne følelsen av «meg». Men hva er dette «meg»? Er det virkelig?

Hjernen, smart og begrenset som den er, forsøker å forstå noe uendelig - denne bevisstheten vi alle er. Det er som å se et speilbilde i et speil og tenke: Det er den jeg er. Men hva om speilbildet ikke er hele bildet? Ved å utforske dette «meg», stille spørsmål ved det, og flytte oppmerksomheten til bevisstheten som ser på alt, skjer det noe dyptgripende. Du begynner å se at «meg» ikke er feil – men, det er bare en liten del av historien. Og bortenfor den? En følelse av frihet, fred og ditt grenseløse selv som venter på å bli realisert.

Det kan være veldig nyttig og ikke minst fornuftig å stoppe opp og spørre: «Hvem snakker tankene til?» Det er et så enkelt spørsmål, men det har likevel store implikasjoner. Stemmen føles intim, som om den henvender seg til noen. Men hvem er det egentlig som er mottakeren av denne endeløse dialogen? Og hvorfor tar vi feilaktig «jeg»-tanken for å være den vi er? For å kunne utforske dette spørsmålet må vi først undersøke det vi vanligvis tar for gitt: ideen om «meg». Dette «jeg» føles solid og virkelig, en enhet som utgjør kjernen i alle våre opplevelser.

Det er den som ser ut til å tenke, føle og leve gjennom livet. Men har du noen gang observert denne følelsen av «meg» på nært hold? Hva er det egentlig? Når du ser nøye etter, kan svarene overraske deg. La oss begynne med å erkjenne en enkel sannhet: Det vi kaller livet, er en kontinuerlig strøm av opplevelser. Fornemmelser, tanker, følelser, bilder og oppfatninger - disse stiger og synker i bevisstheten som bølger på et hav. I det ene øyeblikket er det glede, i det neste et stikk av tristhet. Et minne fra barndommen dukker opp, så en tanke om middagsplaner, så en kløe på armen. Dette er flyktige, foranderlige fenomener. Likevel er de alle sammen noe vi er vitne til, kjenner til og observerer.

Hvis du stopper opp og ser nøye etter, vil du legge merke til at du også observerer disse
bølgene av opplevelser. Faktisk er du ikke bølgene i seg selv. Du er den som er vitne til dem. Henger du med?

Du er et konstant(!) vitne, uforanderlig og uanstrengt, selv om innholdet i opplevelsene dine skifter fra øyeblikk til øyeblikk. Du er ikke tankene, ikke følelsene, ikke engang kroppen - du er bevisstheten som disse oppstår innenfor. Det er her det blir fascinerende: Sinnet/ tankene våre er en mesterlig historieforteller. De skaper fortløpende fortellinger, og vever sammen tanker, minner og følelser for å skape en identitet - «meg». Denne selvfølelsen føles som en separat, solid enhet. Men når du undersøker dette «jeg-et» nærmere, begynner det å gå i oppløsning når du gransker det nærmere.

Det viser seg at det vi kaller «meg», ikke er en fast, uforanderlig ting - det er rett og slett
bare et nytt lag av tanker og følelser som oppstår innenfor bevissthetsfeltet.
Så når sinnet/tankene «snakker», skaper det en illusjon: illusjonen om at det snakker til dette separate «meg». Tanker oppstår, og så ser det ut til at andre tanker svarer. En indre stemme kommenterer, analyserer og stiller spørsmål, og skaper et inntrykk av en indre dialog. Men sannheten er at det faktisk ikke sitter noen entitet bak sinnet og lytter og svarer. Det er som om sinnet snakker med seg selv i sirkler og forsøker å opprettholde illusjonen av en samtalepartner.

Under lagene av tanker og følelser er det som forblir konstant, det vitnende nærværet, den rene bevisstheten der alle opplevelser dukker opp og forsvinner. Dette vitnet som du er, er din sanne natur. Det har ingen form, ingen skikkelse, ingen ønsker og ingen meninger. Den er ganske enkelt der, og kjenner uanstrengt alt som oppstår. Men hvorfor skjer denne feilaktige identifikasjonen i det hele tatt, kan man spørre seg. Vi identifiserer oss så sterkt med følelsen av «jeg» fordi den er dypt knyttet til noe mye mer grunnleggende: den rene bevisstheten om å være, eller følelsen av at «jeg er». Denne følelsen av å være - den stille erkjennelsen av at du eksisterer - kommer før alle tanker, ideer eller identiteter. Det er som et fundament som alt annet er bygget på.

Men det er her det blir komplisert. Sinnet (tankene), med sin vane med å gjøre alt til begreper, griper tak i denne rene bevisstheten og skaper en historie rundt den. Det danner en begrenset, avgrenset, separat selvfølelse - et «jeg» som føler seg bundet til kroppen, tankene, følelsene og de tingene vi kaller «våre». På denne måten forvandler sinnet noe uendelig og ubeskrivelig - denne bevisstheten - til noe lite og avgrenset.

Dette skjer fordi sinnet (tankene), på grunn av sin egen natur, kan ikke fullt ut forstå hva ren bevissthet er. Bevissthet er ikke et konsept; det er selve det som gjør det mulig for konsepter å eksistere i utgangspunktet. Sinnet, som ikke klarer å la det være udefinert, tolker denne enorme bevisstheten gjennom sin egen linse, og gjør den til et personlig, separat selv. Tenk over det: Hva er der før en tanke eller følelse oppstår? Bare den enkle vissheten om at du eksisterer. Denne følelsen av «jeg er» kommer først, uberørt av merkelapper eller fordommer. Det er essensen av hvem du er, og alt annet - ideer, minner, eiendeler - blir lagt til senere, lagt på toppen av sinnet.

Når vi begynner å stille spørsmål ved denne prosessen, kan vi flytte oppmerksomheten fra sinnets historie om «jeg» tilbake til selve den rene bevisstheten. I stedet for å identifisere oss med tankene som sier, «Jeg er dette» eller 'Jeg føler det', fokuserer vi på den rå, enkle vitenen om væren som alltid er der, til og med før enhver tanke om 'jeg'. Når vi gjør det, begynner vi å se sannheten:

«Jeget» som sinnet skaper, er bare en tolkning. Sinnet «låner» følelsen av bevissthet - av den grenseløse bevisstheten som ligger til grunn for alt – og gjør den om til et konsept av atskilthet. Men dette konseptet er ikke den du virkelig er. Ditt virkelige selv er den bevisstheten som eksisterer hinsides alle ideer, alle grenser og alle identiteter.
Ved å observere denne prosessen og forsiktig vende oppmerksomheten mot selve bevisstheten, begynner du å gjennomskue illusjonen om et begrenset selv. Det som gjenstår er den rene, uendelige nærværet av den du alltid har vært. La oss teste denne ideen. Akkurat nå, anta: «Jeg er ikke den som tenker tankene mine; jeg er bevisstheten om/som ser disse tankene.» Legg merke til hvordan tankene kommer og går. Et minne dukker opp - hvem ser det? En følelse oppstår - hvem er klar over den? Sinnet kan gjøre krav på eierskap til disse tankene og opplevelsene, men gjør selve det å være vitne (som du er) noe slikt krav? Nei. Den (du) som er vitne, bare observerer. Hvis du ser dypt nok, vil du oppdage at «jeget» som ser ut til å tenke, føle og handle, ikke er et virkelig, separat vesen. Det er en illusjon som opprettholdes av sinnet selv. Når tankene dukker opp, kan du prøve å spørre: «Hvem snakker sinnet/tankene til?» Hver gang vil du ikke finne noen entitet bak sinnet - bare vitnet.

Her er det ekstraordinære: Sinnet snakker, men det snakker med seg selv. Det produserer tanker, og så oppstår det flere tanker som «tar opp kampen» med de første tankene. Denne indre dialogen skaper en følelse av selvopptatthet som føles svært personlig. Likevel er alt dette bare mental aktivitet - tanker som interagerer med tanker. Sinnet genererer en «jeg»-tanke - en følelse av identitet - og så ser det ut til at andre tanker kretser rundt den. Denne «jeg»-tanken føles nært knyttet til vår bevissthetsfølelse, noe som gjør at den føles utrolig virkelig. Men når man undersøker nærmere, viser det seg at denne «jeg»-tanken bare er nettopp det - en tanke. Som en skygge som forveksles med noe fast, mister den sin tilsynelatende kraft når man ser den klart. Det som gjenstår er det rene vitnet (du), uberørt av det mentale skravlet.

Et av sinnets smarteste triks er å hevde at det ønsker å bli fri fra seg selv. Det forteller en historie om hvor utmattende og endeløst det skravler, hvordan det lengter etter stillhet eller fred. Men selv dette ønsket - denne «jeg vil være fri»-tanken - kommer fra sinnet/tankene. Det er et annet mentalt lag. For å gjennomskue dette, må du «fange» sinnets/tankenes subtile virkemåte. For eksempel når tanken oppstår, «Jeg er lei av å tenke», spør deg selv: «Hvem er lei av å tenke? Igjen vil du ikke finne noen enhet, bare en tanke om frihet som oppstår i bevisstheten.

Denne undersøkelsen avslører sinnet/tankene - for hva de er. Tanker, følelser og oppfatninger kommer og går, og vitnet (som du er) forblir uberørt av dem. Det dømmer ikke, reagerer ikke og griper ikke inn. Det observerer ganske enkelt. Når du fullt ut legemliggjør dette vitnesbyrdet, begynner identifikasjonen med sinnet å oppløses.

Du ser ikke lenger på deg selv som en tenker som er fanget i endeløse dialogsløyfer. Du erkjenner at all denne mentale aktiviteten oppstår og faller bort av seg selv, uten at noen står bak den. Med tiden blir denne erkjennelsen naturlig. Den er ikke begrenset til øyeblikk av meditasjon eller undring; den gjennomsyrer hverdagen. Enten du tar oppvasken, sitter fast i trafikken eller har en oppriktig samtale, kommer du til ro i det stille vitnesbyrdet om det som er. Livet handler mindre om kontroll og mer om flyt, mindre om å prestere og mer om å være. Egoet - det «jeget» som sinnet skaper - viser seg å være en mester i forkledning. I det ene øyeblikket er det en perfeksjonist som krever det ypperste, i det neste er det et offer som klager over livets vanskeligheter.

Maskene skifter hele tiden, avhengig av omstendighetene. Men spør deg selv: Er du alle disse identitetene? Eller er du det vitnende nærværet som disse rollene kommer og går innenfor? I lys av denne undersøkelsen blir egoets skiftende former avslørt, og det som gjenstår, er den stabile, uforanderlige bevisstheten som du virkelig er. Denne bevisstheten griper ikke tak i rollene eller gjør motstand mot dem; den bare observerer dem.

Når du virkelig ser deg selv som et rent vitne, skjer det noe bemerkelsesverdig. Lagene av falske selv - egoets mange masker - begynner å falle bort. Tilbake står din autentiske natur: romslig, fredfull og hel. Dette er ikke en teoretisk forståelse - det er en erfaringsbasert viten som kommer fra direkte observasjon. I denne tilstanden mister sinnets/tankenes skravling grepet. Det blir bakgrunnsstøy i stedet for en konstant kamp.

Du forsøker ikke lenger å bringe tankene til taushet med makt, fordi du ser det for det det er: en samling flyktige tanker uten en sentral tenker. Livet blir lettere. Befridd fra illusjonen om et separat «meg» beveger du deg gjennom verden med letthet og klarhet. Det vitnende nærværet som du alltid har vært, skinner uhindret frem. Denne spørringen - «Hvem snakker sinnet til?» - er ikke noe du gjør én gang og glemmer. Det er en øvelse som skal integreres i det daglige livet. Igjen og igjen, rette oppmerksomheten mot det å være vitne. La denne erkjennelsen gjennomsyre hele ditt vesen.

Over tid viskes grensene mellom «selv» og «andre» ut, og du hviler i forståelsen av at alt oppstår i bevisstheten. Så hvem snakker sinnet/tankene med? Ikke til noen. Det snakker med seg selv. Og du - du er det tause vitnet, hinsides ord og tanker, evig og fri.