Hva handler det egentlig om?

Hva handler det egentlig om?

Av Peter Næss

Hva er egentlig spirituelt, nondualitet, oppvåkning, eller hva det nå er jeg skriver og snakker om? Hva er greia?

Er det rett og slett å være fullt og helt til stede her og nå, i dette ene bunnløse øyeblikket, akkurat slik det er? Er det å finne det hellige over alt, i alt? Er det å innse intetheten, tomheten, alle tings ikke-substansialitet og det å våkne til livets drømmeaktige natur? Er det å innse den udelelige helheten og uatskilleligheten i alt, hvordan alt henger sammen og ikke kan skilles fra hverandre? Er det å gjennomskue illusjonen om det separate selvet og leve ut fra det større perspektivet av helhet eller betingelsesløs kjærlighet, i stedet for ut fra illusjonen om atskillelse? Er det å se vrangforestillinger som vrangforestillinger, uten å ta det personlig, uten å dømme, forsvare eller fortvile - bare se det klart og tydelig, slik det skjer? Åndelighet omtales ofte i termer som oppvåkning, å våkne opp eller å bli frigjort.

Våkne opp fra hva? Å bli frigjort fra hva?

Jeg vil si, fra tankefornemmelsen og troen på at vi er et separat autonomt selv, innkapslet i en kropp, som lever i en tilsynelatende solid, substansiell, observatøruavhengig omverden, og fra den unødvendige lidelsen og forvirringen som oppstår når vi forveksler overbevisninger, ideer, tanker og konseptuelle abstraksjoner med den levende virkeligheten. Å våkne opp er å legge merke til, bli oppmerksom på, gjenkjenne, se og gjennomskue vanemessige måter å reagere på smerte og smertefulle omstendigheter på, som bare gjør dem verre - det vil si å oppdage hvordan vi skaper vår lidelse. Å våkne opp er også å bli frigjort fra den undertrykkende, skyld- og bebreidelsesskapende illusjonen om at vi er en autonom person med fri vilje som har (eller burde ha) kontroll over livet vårt.

Våkne opp til hva?

Jeg vil si å våkne opp til alle tings intethet (ikke-substansialitet, tomhet, forgjengelighet), hvordan enhver tilsynelatende form dukker opp og forsvinner øyeblikkelig, slik at ingen vedvarende ting noen gang faktisk dannes, og alt er selvfrigjørende og forsvinner så snart det dukker opp. Å våkne opp til den udelte helheten - virkelighetens ikke-dualistiske, holografiske natur, der helheten er fullt og helt til stede på alle punkter. Å erkjenne den ufattelige, ubegripelige, flerdimensjonale naturen til den nåværende opplevelsen, og den åpne, grenseløse, romslige, altgjennomtrengende, lysende bevisstheten som er og ser og belyser alt.

Oppdage at det ikke finnes noen grense mellom innsiden og utsiden, eller mellom bevissthet og det som kommer til syne - at ingenting kan trekkes ut av helheten, at alt henger sammen. Erkjennelsen av at alle ideer og tolkninger av denne levende virkeligheten er delvise abstraksjoner som aldri holder ved nøyere granskning.

Erkjennelsen av at selv den første upersonlige følelsen av bevisst tilstedeværelse, av å være her og nå, forsvinner hver natt i den dype søvnen sammen med alt som kan oppfattes, tenkes og oppleves. Tilstedeværelsen som blir igjen, er subtilere enn rommet - øyet som ikke kan se seg selv, nullet som alle andre tall er avhengige av. Det finnes ingen bunn i dette ene bunnløse øyeblikket (her og nå), det er ingen grunn å finne, bare grunnløshetens frihet.

Å våkne opp er friheten til å være som vi er, og til å la alt være som det er - inkludert våre lyster og forsøk på å forandre det. Det er friheten til betingelsesløs kjærlighet - å akseptere alt og ikke klamre seg til noe. Det er friheten til å innse at ingenting noensinne skjer, at det ikke finnes noen utenom helheten som kan mislykkes eller lykkes, som kan være opplyst eller villedet, og at i dypeste forstand er det ingenting som betyr noe.

Å våkne opp er alltid NÅ - ikke i går eller i morgen eller for alltid. Faktisk finnes det bare NÅ. Alt annet er en historie.

Å våkne opp er å komme hjem til det stedet vi egentlig aldri har forlatt, men som vi kanskje ikke har lagt merke til fordi oppmerksomheten er så vanemessig opptatt av meg-historien og en verden av tilsynelatende former og fortellinger. Å våkne opp er også å innse at selv denne oppslukningen av meg-historien i seg selv er en upersonlig fremtoning, som været, tom for substans eller mening.

Å våkne opp handler ikke om tro, og det handler ikke om å få den rette ideen eller det rette metafysiske rammeverket eller de rette ordene. Det handler ikke om å få noe eller å komme et sted. Det handler om å oppdage det vi faktisk ikke kan la være å være, dette ene bunnløse øyeblikket som ingen ord eller begreper kan fange.

Å våkne opp er å gi slipp, slappe av eller løse opp - ikke en oppnåelse eller en tilegnelse - men paradoksalt nok inkluderer det sammentrekning, stormvær og stille vær, solskinnsdager og overskyede dager. Det er ikke personlig på noen måte. Det inkluderer personen, men er hinsides personen - det inkluderer og overskrider det vanlige synet på hverdagslivet - det ser personen som en drømmelignende karakter i en fiktiv historie, en bølge på havet (helheten) som ikke er noe annet enn havet som beveger seg. Dette alltid nærværende hjemmet (dette havet) er ikke langt unna deg (bølgen). Det er ikke komplisert eller vanskelig. Det er faktisk uanstrengt enkelhet i seg selv. Det er det som allerede ER. Bare dette!

Hvordan våkner vi? Hva skal vi gjøre?

Det er her det blir veldig paradoksalt - men bare hvis vi tenker over det. Det finnes allerede bare dette uendelige, evige, udelelige Her og Nå, som ingenting kan skille seg fra - for å få det eller ikke få det, og det finnes ikke noe «det» å få. Det finnes ikke en spesiell måte å «gjøre» oppvåkning på. Men i den historien som minnet og tenkningen setter sammen, er det tilsynelatende perspektivskifter (for ingen) og en tilsynelatende reise over tid (for en tilsynelatende noen). Og det er ting som kan skje eller tilsynelatende gjøres.

Det finnes ikke én enkelt måte å oppdage alle de tingene jeg har nevnt ovenfor. Noen mennesker rapporterer om enorme skifter, noen ganger ut av det blå, mens for andre (som meg selv) synes den imaginære reisen å utfolde seg mer gradvis og til og med umerkelig, og innebærer ofte mange øvelser og eksponering for mange lærere og deres lære/undervisning. Alle må oppdage sin egen vei, og det store paradokset er at veien ikke går et annet sted – det handler om å våkne opp her og nå, der vi alltid allerede er - og det som ser ut til å være på veien, er en bevegelse av helheten, ikke en separat, autonom enhet, og hele den tilsynelatende reisen over tid eksisterer bare i minnet og i fantasien. Det er en historie, en fantasi - den kan være relativt sann, men til syvende og sist er det bare en historie. Nået er tidløst. Å våkne opp er nå. Og ingenting gripbart skjer, faktisk!

Enten livet får deg til å begynne å meditere eller gå på foredrag med Tony Parsons og Jim Newman, om det får deg til å drikke deg full på den lokale baren eller reise verden rundt og arbeide utrettelig for fred og rettferdighet, om det får deg til å bite negler eller lese skriftene, vil du uunngåelig bli beveget til å gjøre noe i hvert øyeblikk.

Det finnes mange argumenter om hvorvidt åndelig praksis er en hjelp eller en hindring. Etter min mening er alle disse argumentene like riktige og like gale. Min erfaring er at det finnes mange praksiser (undervisning/øvelser) som kan være til hjelp når det gjelder å avsløre vrangforestillinger som tilsynelatende står i veien for å føle seg hjemme, og det finnes øvelser/undervisning som kan åpne oss for følelsen av bevisst tilstedeværelse, for det alltid tilstedeværende her og nå, for grenseløshet og sømløshet, for alle erfaringers forgjengelighet, og så videre.

Men en potensiell fallgruve i enhver form for intensjonell praksis er at den utilsiktet kan forsterke både den dualistiske illusjonen om et separat, mangelfullt «meg» med fri vilje som er på vei til et bedre sted, og hele ideen om at noe (mer, bedre, annerledes) må skje. Etter hvert vil en god undervisning med tilhørende øvelser/meditasjon avsløre og oppløse alle slike vrangforestillinger.

Den enkeltstående øvelsen jeg synes er mest nyttig - og jeg foretrekker å kalle det en utforskning snarere enn en øvelse - er rett og slett å ta deg tid til å være stille og ikke gjøre noe annet enn å bare være. Du kan sitte ned, ligge ned eller gå, men hvis du går, bare gå (ingen telefon, ingen musikk, ingen samtale osv.). Og hvis du sitter, bare sitt. Gi åpen oppmerksomhet til den nåværende opplevelsen, akkurat slik den er, uansett hvordan den er - hørende, seende, følende, sansende, våken, pustende.

Tanker vil komme og gå, og når du merker at oppmerksomheten er oppslukt av en tankerekke, er det bare å legge merke til den og forsiktig vende tilbake til sanseopplevelsen. Det er ingen grunn til å dømme tankene eller evaluere hvor godt eller dårlig du gjør det. Det er bare mer tenkning, og dette handler ikke om suksess eller fiasko eller deg.

Du kan til og med utforske selve tanken. I stedet for å logge deg inn på innholdet i den - historiene, overskriftene, påstandene den kommer med - kan du i stedet utforske tanken som en energisk, sanselig, følt opplevelse - hva er det egentlig? Som ren opplevelse ser en tanke ut til å være et veldig raskt, ubegripelig glimt, helt uhåndgripelig og usynlig, borte på et øyeblikk, og likevel utfolder den på magisk vis en hel, tilsynelatende solid verden i fantasien.

Utforsk nåtidsopplevelsen på samme måte som babyer og småbarn utforsker seg selv og verden rundt seg - som en form for nysgjerrighet og lek, ikke som en tungvinn, resultatorientert og anstrengende oppgave. Det finnes ingen måte å gjøre dette feil på. Ha det gøy med det. Lek med det. God fornøyelse.

Gi slipp på alle ordene, begrepene og forklaringene. Gi slipp på alle anstrengelsene for å konsentrere, kontrollere, fokusere eller manipulere oppmerksomheten, og alle anstrengelsene for å komme et sted eller få en bestemt opplevelse. Gi i stedet åpen, romslig oppmerksomhet til den helt enkle, direkte opplevelsen i øyeblikket. Bare dette, akkurat som det er. Ikke søke noe, ikke gjøre motstand mot noe.

Vi kan fortsatt fortelle vår historie om vår åndelige reise - det er ikke noe galt i det - jeg har skrevet om min i flere av bloggene mine - men vi vet at det er en fiksjon, en slags drøm. Det har aldri eksistert noe annet enn den ubegripelige, uunngåelige, evig foranderlige, alltid nærværende her-og-nå-tilværelsen. Dette er det.

Livet kan ikke kartlegges. Ikke egentlig. Aldri noensinne. Det kan ikke regnes ut. Og likevel er det her - helt uunngåelig og levende til stede. Det er skjønnheten og friheten og gleden og underet som er her og nå!