Hva er åndelighet?

Et utdrag fra essayet Spiritualitet og intellektuell ærlighet

av Thomas Metzinger

                                                                                                                                                                                                    Oversatt til norsk av Peter Næss

På slutten av boken «Ego-tunnelen» sa jeg at den største teoretiske utfordringen i den historiske overgangen som vi nå er i inne i, kanskje er spørsmålet «om og hvordan intellektuell ærlighet og åndelighet noen gang kan forenes i vår nye situasjon». Denne tanken møtte stor interesse. Dette essayet kan leses som en epilog til «Ego-tunnelen», som et forklarende etterord, men kanskje også som et utgangspunkt for en helt ny tankegang...

Kan det finnes noe slikt som en fullstendig sekularisert form for åndelighet? Eller er denne ideen kanskje usammenhengende - noe som ved første øyekast ikke lar seg beskrive konsekvent og uten å fortape seg i åpenbare selvmotsigelser? Dette filosofiske problemet - spørsmålet om den indre strukturen, mulighetsbetingelsene for en sekularisert form for åndelighet - er så interessant og har for mange blitt så viktig at vi bør nærme oss det med stor forsiktighet, og i små skritt. Derfor vil jeg stille tre meget enkle spørsmål: Hva er «åndelighet»? Hva menes egentlig med begrepet «intellektuell ærlighet»? Og: Er det en indre sammenheng mellom disse to? Finnes det en indre sammenheng mellom disse to holdningene, til verden og til vårt eget sinn?

Hva er åndelighet?

Selv om dette ikke er en fagfilosofisk tekst, vil jeg likevel forsøke å forsvare følgende tre teser.
1) Religionens motsetning er ikke vitenskap, men åndelighet.
2) Det etiske prinsippet om intellektuell ærlighet kan analyseres som et spesialtilfelle av den åndelige holdningen.

3) I sin reneste form springer den vitenskapelige og den åndelige holdningen ut av den samme normative grunnideen.

Man kan si at åndelighet er en egenskap i en gruppe med bevissthetstilstander, for eksempel ved visse meditative bevissthetstilstander. Åndelig erfaring sikter imidlertid ikke bare mot bevisstheten som sådan, men også mot dens kroppslige forankring, mot den subjektive, indre siden av det som i moderne erkjennelsesfilosofi kalles embodiment eller grounding. Målet er alltid personen som helhet. Derfor ønsker jeg å konseptualisere spiritualitet som en egenskap ved hele mennesker, som en spesifikk epistemisk holdning. Hva betyr det? Episteme er det greske ordet for kunnskap, vitenskap eller innsikt; «epistemologi» er en av de viktigste disiplinene i akademisk filosofi, nemlig teorien om kunnskap, tilegnelsen av sann tro og oppnåelsen av en pålitelig form for innsikt (som er den mest direkte oversettelsen av det tyske Erkenntnistheorie , som bokstavelig talt betyr «teori om innsikt»). Et standpunkt er noe en person har i kraft av å være rettet mot noe, for eksempel ved å ønske å oppnå et bestemt mål. Man kan si at det å ha et erkjennelsesteoretisk ståsted innebærer at man er rettet mot en spesiell type mål, nemlig et erkjennelsesteoretisk mål, og at det innebærer et ønske om å oppnå kunnskap. Den åndelige holdningen innebærer altså et ønske om en bestemt type kunnskap.

Åndelighet er dypest sett et epistemisk standpunkt. Åndelige personer ønsker ikke å tro, men å vite. Åndelighet er tydelig rettet mot en erfaringsbasert form for innsikt, som er knyttet til indre oppmerksomhet, kroppslig erfaring og systematisk kultivering av visse endrede bevissthetstilstander...

Det er helt tydelig at spiritualitet ikke bare handler om terapi eller om en sofistikert form for velvære, men at det i sterkeste forstand dreier seg om etisk integritet gjennom selverkjennelse, en radikalt eksistensiell form for frigjøring gjennom innsikt i seg selv, og det er også klart at dette i mange tradisjoner innebærer en form for mental trening og øvelse, en indre form for dyd eller selvforfinelse. I utgangspunktet finnes det altså både et kunnskapsaspekt og et normativt aspekt, og det betyr at det å innta en åndelig holdning til verden i en helt spesiell forstand innebærer både innsikt og etikk.

Intellektuell ærlighet

Intellektuell ærlighet betyr rett og slett å ikke være villig til å lyve for seg selv. Det er nært beslektet med gammeldagse verdier som anstendighet, integritet og oppriktighet, med en viss form for «indre anstendighet».

Men intellektuell ærlighet kan samtidig være nettopp det representanter for organiserte religioner og teologer av alle slag rett og slett ikke kan ha, selv om de gjerne vil hevde det motsatte. Intellektuell ærlighet betyr å ikke late som om man vet eller kan vite det uvisse, men likevel ha en ubetinget vilje til sannhet og kunnskap, også når det dreier seg om selverkjennelse, og også når selverkjennelsen ikke ledsages av behagelige følelser eller ikke er i samsvar med den oppfattede læren...

Igjen handler dette om moralsk integritet. Det betyr at ens handlinger så ofte som mulig skal være i samsvar med de verdiene man har gjort til sine egne - og det gjelder spørsmålet om hva man i det hele tatt skal tro på. Det å gjøre en tro til sin egen er i seg selv en indre handling, som det er mulig å avstå fra. En ting er at en tro oppstår spontant, noe annet er at man aktivt støtter denne troen ved å holde fast ved den. Bortsett fra emosjonell selvregulering (evnen til målrettet å påvirke sin følelsesmessige tilstand) og evnen til å kontrollere oppmerksomhetsfokuset, finnes det også indre selvregulering med hensyn til hva man tror på. Det er interessant å merke seg at spedbarn bare gradvis lærer seg å kontrollere sine emosjonelle tilstander og sitt oppmerksomhetsfokus. Men den kritiske selvreguleringen som ligger i det å ta til seg egne overbevisninger, er noe selv mange voksne ikke behersker, og som de aldri mestrer fullt ut. Er det mulig å styrke sin autonomi, sin indre frihet, ved å øve opp og forbedre denne spesielle formen for selvkontroll?

Det er nettopp dette som er involvert i intellektuell ærlighet. Og det er interessant å merke seg at meditasjon har som mål å øke nettopp denne formen for mental autonomi - nemlig ved å kultivere en spesifikk og uanstrengt form for indre bevissthet. Meditasjon kultiverer de mentale mulighetsbetingelsene for rasjonalitet. Det innebærer en indre evne til å avstå fra å handle, en skånsom, men likevel presis optimalisering av impulskontrollen og en gradvis utvikling av en bevissthet om de automatiske identifikasjonsmekanismene på det bevisste tankenivået...

Åndelighet og intellektuell ærlighet

Hva betyr det å si at vitenskapen og den åndelige holdningen har utviklet seg fra den samme normative grunnideen, fra en felles idealverdi? Dette var min tredje tese i begynnelsen av dette essayet. Vi kan nå se at det er to aspekter ved denne felles normative grunnholdningen: for det første det ubetingede ønsket om sannhet - for innsikt, og ikke tro - og for det andre det normative idealet om absolutt sannferdighet overfor seg selv...

Det er klart at det finnes flere broer mellom åndelighet og vitenskap. De fleste broene kan også krysses i begge retninger. Derfor vil jeg absolutt ikke utelukke at vi i fremtiden kan komme til å oppdage helt nye veier som fører fra vitenskapelig forskning på menneskesinnet til mer raffinerte, mer effektive eller enda dypere former for åndelig praksis. I fortiden hadde den sistnevnte sitt utspring i den førstnevnte, fordi begge er former for epistemisk handling, det å handle for kunnskapens skyld.

Det felles målet er et opplysningsprosjekt, en systematisk forbedring av ens egen mentale autonomi.

Det finnes to grunnleggende former for epistemisk handling: den subsymbolske og den kognitive, i stillhet og i tanke - som innebærer en spesifikk form for uanstrengt oppmerksomhet (kanskje paradigmatisk eksemplifisert i den klassiske tradisjonen med mindfulness-meditasjon) og, på det kritiske, rasjonelle tankenivået, vitenskapelig rasjonalitet. Men må vi virkelig velge mellom disse to formene for kunnskap? Jeg tror det motsatte er tilfelle: De kan i utgangspunktet bare realiseres sammen. Det finnes én indre handlingsetikk, én grunnleggende normativ idé som ligger til grunn for både en sekularisert åndelig praksis og det vitenskapelige idealet om intellektuell redelighet.

Vi har allerede sett at meditasjon kultiverer de indre forutsetningene for kritisk, rasjonell tenkning. Det er spesielt interessant å merke seg at begge retningene også tar sikte på å forbedre sivilisasjonens standard, som en sosial praksis foredlet av den rette formen for indre handling. I dag kan denne indre sammenhengen undersøkes mye mer inngående med moderne kognitive og nevrovitenskapelige metoder, og dermed kan det filosofiske idealet om selverkjennelse realiseres i ny drakt, på et helt nytt presisjonsnivå og i finkornet konseptuell detalj. Men det kan også formuleres i mer tradisjonelle termer. Det finnes igjen et gammeldags filosofisk ord for den evnen og den indre holdningen som gjør det mulig å gjøre det man har erkjent som godt, ikke bare med suksess, men kanskje til og med med indre hengivenhet og glede. Dette gammeldagse begrepet er «dyd». Så man kan også si: Ærlighet i den aktuelle betydningen er en intellektuell dyd som kan kultiveres over tid, på samme måte som de indre dydene presis og varsom oppmerksomhet eller medfølelse er mentale evner som man aktivt kan tilegne seg og kontinuerlig utvikle. Derfor handler kanskje ikke alt dette om en ny syntese av åndelighet og intellektuell ærlighet i det hele tatt. I stedet handler det kanskje om å se det som allerede er der: de mentale dydenes indre enhet.

Thomas K. Metzinger er professor og leder for gruppen for teoretisk filosofi og forskningsgruppen for nevroetikk/nevrofilosofi ved filosofisk institutt ved Johannes Gutenberg-universitetet i Mainz, Tyskland. Han er grunnlegger og leder av MIND-gruppen og adjungert stipendiat ved Frankfurt Institute of Advanced Studies, Tyskland. Metzingers forskning dreier seg om analytisk bevissthetsfilosofi, anvendt etikk, kognitiv vitenskapsfilosofi og bevissthetsfilosofi, og han er forfatter av Being No One og The Ego Tunnel.