Fysikalismen er død Av Marc Wittmann Ph.D.

Bevissthet
Fysikalismen er død

Av Marc Wittmann Ph.D.

Alternative syn på kropp og sinn blir stadig mer populære.

November 25, 2024

                                                                                                                                                                                                    Oversatt til norsk av Peter Næss

Viktige poenger

Den reduksjonistiske fysikalistiske posisjonen innebærer at fenomenal bevissthet ikke eksisterer.

Forskere innser i økende grad at fenomenal bevissthet ikke kan forklares ut fra hjernens virkemåte.

For idealismen har subjektiviteten unektelig forrang når det gjelder kunnskap om oss selv og verden.

For dobbeltaspektmonismen er bevisstheten og hjernen to forskjellige aspekter av den samme underliggende virkeligheten.

Friedrich Nietzsche lar i sin bok «Die fröhliche Wissenschaft» en gal mann utbryte på et torg «Hvor er Gud? ... Jeg skal fortelle deg det. Vi har drept ham - du og jeg. Vi er alle hans mordere.» På markedet er det mange som ikke tror på Gud, og som ler av den gale mannen som bærer en lykt en lys morgen. Det Nietzsche vil formidle med dette, er at menneskene på markedet ikke har forstått konsekvensene av hva det vil si å leve uten Gud. Ifølge den gale vandrer vi rundt i det uendelige intet. Og menneskene har ikke skjønt det.Når jeg leser en tekst om bevissthetsspørsmålet av fysikalismens forsvarere, særlig den reduktive fysikalismen, kommer jeg ofte til å tenke på denne passasjen av Nietzsche. I bunn og grunn koker fysikalismen ned til ideen om at det bare er materie som betyr noe hvis vi ønsker å forstå menneskets atferd. I prinsippet, som både mange hjerneforskere og filosofer har proklamert, kan våre tanker og følelser utelukkende forklares ut fra nevrale prosesser.

Å studere hjernens virkemåte er alt man trenger for å beskrive hva som gjør oss til mennesker. Jeg har en følelse av at disse hjerneforskerne og filosofene ser på seg selv som nye Nietzsche'er, uredde avantgardister som formidler en sannhet til uopplyste mennesker: Som bevegelser av ladede ioner og nevrotransmittere er vi uendelige «intetheter».

Den reduksjonistiske fysikalistiske posisjonen innebærer at det som er primært og umiddelbart for ethvert menneske - den fenomenale bevisstheten - ikke eksisterer. Dette har fått filosofen Galen Strawson til i en artikkel å sitere tenkere fra antikken til psykologen og nobelprisvinneren Daniel Kahneman: «Vi vet at mennesker kan opprettholde en urokkelig tro på en hvilken som helst påstand, uansett hvor absurd den er, når de blir støttet av et fellesskap av likesinnede troende.» Ifølge Strawson er den «mest bemerkelsesverdige episoden i den menneskelige tenknings historie» at disse troende benekter eksistensen av noe som alle med sikkerhet vet eksisterer: bevisst erfaring, et fenomenalt førstepersonsperspektiv. Andre fysikalister erkjenner i det minste at vi er bevisste vesener, men at den fenomenale bevisstheten «produseres» av hjernen. Fremtidig kunnskap om hvordan nevrale signaler genererer bevissthet, vil helt sikkert forklare subjektivitet - fra et rent nevrobiologisk ståsted. Det uløselige problemet her er imidlertid at «nevrobiologiske prosesser» og «subjektiv opplevelse» stammer fra ulike, om enn korrelerte, kunnskapsrammer. Leveren produserer galle for å omdanne fett til energi. Innenfor det biologiske rammeverket produserer leveren noe. Hjernen kan ikke produsere bevissthet, fordi subjektiv opplevelse ikke er noe som er en del av en biologisk målbar mekanisme. Setningen «hjernen produserer bevissthet» er en kategorifeil.

Men kanskje er fysikalismen død uten at vi har lagt merke til det? Det finnes flere «galninger» (madmen) som proklamerer fysikalismens død. I et innlegg nylig skrev jeg om romantikernes bevegelse som tenkte utenfor boksen for å forstå bevisstheten. I de senere årene har det vært en lignende bevegelse innen bevissthetsvitenskapen. En fremtredende hjerneforsker, Christoph Koch, er for eksempel blitt tilhenger av en moderne versjon av panpsykisme: ideen om at sinnet er en allestedsnærværende del av virkeligheten og derfor må være til stede i hele universet.

Hva er så de alternative standpunktene i vår tid? Selvfornektelsens absurditet, fornektelsen av den fenomenale bevisstheten, står i kontrast til en form for idealisme som proklamerer at bevisstheten er alt som finnes. Fenomenal subjektivitet har ubestridelig forrang når det gjelder kunnskap om oss selv og verden. Bevisstheten kommer først. I den filosofiske idealismens begrepsdannelse, i Immanuel Kants etterfølgelse, kan man si at den erfarte verden er en representasjon av omverdenen. Vi har ikke direkte tilgang til denne verdenen. I en moderne form, slik Bernardo Kastrup (2024) har formulert den, går denne tanken under betegnelsen analytisk idealisme. Det finnes altså ingen materie? Ifølge denne holdningen: Nei. Det som ved første øyekast kan virke absurd, blir mer overbevisende når vi innser at det vi kaller den ytre verden, er min opplevelse av denne verden. Den fysiske verden skapes gjennom observasjon med våre sanser. Selvsagt er også sanseorganene en del av den påståtte omverdenen - øynene og ørene på hodet mitt. Men disse biologiske strukturene er også mine erfaringer. Snu perspektivet rundt: Påstanden om at alt er erfaring virker mer overbevisende enn påstanden om at vi ikke har bevisst erfaring i det hele tatt, og at alt er materie.

Det er et faktum at selv hardbarkede forskere som ignorerer en potensiell fenomenologisk analyse av erfaring, likevel er nødt til å stole på deltakernes subjektive opplevelse. I eksperimentelle settinger må deltakerne på en eller annen måte formidle sin subjektive opplevelse - for eksempel ved å trykke på knapper for å «se» bestemte mål. For å ta høyde for dette har eksperimentalpsykologen Max Velmans (2009) introdusert begrepet refleksiv bevissthet. For å forstå bevissthet trenger vi både førstepersons- og tredjepersonsperspektivet som komplementære rammeverk. Sammen med tredjepersonsperspektivet er den iboende personlige og subjektive opplevelsen en naturlig utfyllende kunnskap for enhver bevissthetsforsker.

Et mer radikalt skritt fremover er den konseptuelle ideen om monisme med to aspekter. Denne ideen finner vi allerede hos filosofen og romantikeren F.W.J. Schelling. Den er også grunnlaget for Pauli-Jung-formodningen, som springer ut av dialogen mellom nobelprisvinneren i fysikk Wolfgang Pauli og psykiateren C.G. Jung. Dobbeltspektret monisme er nylig blitt formulert i moderne vitenskapelige termer av fysikeren Harald Atmanspacher og filosofen Dean Rickles (2023). Ifølge den tosidige monismen er bevisstheten og hjernen to forskjellige (duale) aspekter av den samme underliggende (ene, udelte) virkeligheten. Bevissthet og materie er basert på et nyttig, pragmatisk skille, men kan i bunn og grunn føres tilbake til en nøytral struktur, en grunnleggende virkelighet i bakgrunnen, som verken er bevissthet eller materie. Ifølge Atmanspacher-Rickles-modellen (skjematisk fremstilt i figuren over) oppstår både nevrobiologiske prosesser (ΦP) og korrelert subjektiv opplevelse (ΦM) fra en udelt virkelighet ΦPPN. Legg merke til at i konvensjonelle fysikalistiske konsepter er det ΦP (nevrobiologi) som produserer tilstanden ΦM (subjektiv opplevelse). «På en eller annen måte» oppstår bevissthet fra materie. I motsetning til dette er bevissthet og materie, ifølge dualaspektmonismen, forårsaket av en underliggende nøytral struktur.

Denne psykofysisk nøytrale og grunnleggende virkeligheten er uutsigelig. Den er ikke bundet til den vanlige tid-og-rom-strukturen, som bare oppstår i separasjonen av den erfaringsmessige og den fysiske virkeligheten, dvs. i skapelsen av subjekt og objekt. Korrelasjonene mellom bevissthet (ΦM) og nevrobiologi (ΦP) er ensrettede manifestasjoner av ΦPPN. Disse sammenhengene kan måles fysiologisk, for eksempel når den subjektivt følte gleden over en hendelse oppstår sammen med en kroppslig reaksjon (for eksempel økt puls). Disse sammenhengene er i prinsippet forutsigbare. En emosjonelt følt tilstand av begeistring ledsages av visse fysiske aktiviteter. Eller, som vist i min egen forskning, korrelerer vår iboende evne til å fornemme tidens gang med aktivitet i den insulære cortex, som er det primære området i hjernen som behandler kroppssignaler. Disse eksemplene er knyttet til den korrelative hverdagsvirkeligheten mellom kropp og sinn. Legg merke til at når jeg refererer til det fysiske, refererer jeg eksplisitt til kroppen og ikke bare til hjernen. Hjernen er en del av det sammenvevde systemet som utgjør hele kroppen.

Stadig flere innser det absurde i den ekstreme versjonen av fysikalismen: Bevissthet eksisterer ikke. Forskere innser også i økende grad at det i prinsippet ikke er mulig å forklare hvordan fenomenal bevissthet «genereres» eller «produseres» av hjernen. Det er bevegelse på scenen. De ovennevnte alternative oppfatningene av hva subjektiv opplevelse innebærer, kan like gjerne føles fremmede ved første øyekast. I det minste er vi ute av en ideologisk fastlåst situasjon. Vi blir frigjort til å tenke ut av boksen for å forstå hva bevissthet kan bety for oss mennesker.

ReferanserAtmanspacher, H., & Rickles, D. (2022). Monisme med to aspekter og meningens dype struktur. New York, London: Routledge.Kastrup, B. (2024). Analytisk idealisme i et nøtteskall. London: iff Books.Strawson, G. (2019). Hundre år med bevissthet: «En lang opplæring i absurditet». Estudios de Filosofía 59, 9-43.Velmans, M. (2009). Understanding consciousness. Hove: Routledge.

Om forfatteren: Marc Wittmann er stipendiat ved Institute for Frontier Areas in Psychology and Mental Health i Freiburg i Tyskland. Han har studert psykologi og filosofi ved universitetene i Fribourg i Sveits og München i Tyskland. Han tok doktorgraden sin ved Institutt for medisinsk psykologi, Universitetet i München. Fra 2000 til 2004 var han leder for Generation Research Program, Bad Tölz, Universitetet i München. Fra 2004 til 2009 var han stipendiat ved psykiatrisk avdeling ved University of California, San Diego. Han er forfatter av bøkene Felt Time: The Psychology of How We Perceive Time, utgitt på MIT Press i 2016, og Altered States of Consciousness: Experiences Out of Time and Self utgitt i 2018.