Et paradigmeskifte i persepsjon: Skopestesi er retningsbestemt
Et paradigmeskifte i persepsjon: Skopestesi er retningsbestemt
January 9, 2024 - IONS Science Team
Oversatt til norsk av Peter Næss
Har du noen gang opplevd at noen stirrer på deg, for så å snu deg rundt og få bekreftet intuisjonen din? Dette fenomenet, kjent som skopestesi, er overraskende vanlig og har utløst spennende eksperimenter som tyder på at evnen til å føle at man blir stirret på er reell. Men hvordan fungerer dette? Kan evnen til å føle at noen ser på deg bakfra tyde på en utadrettet visuell oppmerksomhet fra observatøren? Hvis personen som blir sett på, føler denne retningsbestemte kraften, burde han eller hun raskt forstå blikkretningen og lokalisere den stirrende personen når han eller hun snur seg rundt. Alternativt kan skopestesi innebære en bevissthet om å bli observert uten å vite i hvilken retning observatøren er, på samme måte som når man føler at temperaturen stiger, noe som har en størrelse, men ingen spesifikk retning. Noen psykiske fenomener, som telefontelepati, fungerer på denne måten, der folk føler hvem som ringer, men ikke kan si i hvilken retning den som ringer befinner seg. Skopestesi kan fungere på samme måte, ved at man først føler seg urolig eller truet, og deretter leter i alle retninger for å finne den som ser, i stedet for å ha en følelse av at den som ser, befinner seg i en bestemt retning. Så er skopestesi retningsbestemt eller ikke? Kan mennesker ikke bare føle når de blir stirret på, men også hvilken retning blikket kommer fra? Det er ikke gjort eksperimenter for å teste dette, men en ny studie av IONS-stipendiat Rupert Sheldrake, PhD, tar opp dette spørsmålet ved å se nærmere på personlige rapporter om skopestesi.
Et dypdykk inn i personlige saker
Den fascinerende nye studien tok for seg 960 tilfeller av skopestesi fra en periode på 25 år, der både mennesker og dyr var involvert. Forskerne samlet inn rapporter fra enkeltpersoner om deres egne opplevelser, i tillegg til å intervjue fagfolk som etterforskere, overvåkningsoffiserer, kjendis- og naturfotografer, kampsportlærere og jegere, som alle hadde unike perspektiver på det å observere andre. Forskerteamet gjennomførte også nettbaserte spørreundersøkelser, blant annet en med skeptikere.
Respondentene ble stilt to spørsmål: (1) Har du noen gang snudd deg rundt og oppdaget at noen stirrer på deg? (2) Hvis ja, var effekten retningsbestemt? Så du rett på personen som stirret på deg?Studien tok for seg tilfeller der personen som rapporterte historien, enten var den som stirret eller den som ble stirret på. De kategoriserte tilfellene basert på om de eksplisitt eller implisitt nevnte retningseffekter i de personlige rapportene, det vil si at personen eller dyret som ble stirret på, reagerte ved å se rett tilbake på den som stirret, i stedet for å skanne tilfeldig. Forskerne undersøkte også tilfeller der ingen retningseffekt ble nevnt. I tillegg klassifiserte de tilfellene basert på om de involverte personene befant seg på samme eller ulike nivåer (f.eks. begge på gaten eller en som så ned fra et vindu i andre etasje). Resultatene?
Hva fant forskerne? I studien oppdaget forskerne at 49 % av tilfellene eksplisitt nevnte retningseffekter, der personen eller dyret som ble sett på, reagerte ved å se rett tilbake på den som så på, i stedet for å skanne tilfeldig. I 19 % av tilfellene var retningseffekten implisitt, og i 31 % av tilfellene ble det ikke nevnt noen retningseffekt. Når man kombinerte eksplisitte og implisitte forklaringer, antydet et flertall, 68 %, at skopetesen var retningsbestemt. Dette retningsaspektet ble konsekvent observert i alle de fire underkategoriene, enten noen så på en person eller et dyr, eller ble sett på av en person eller et dyr. For å få en idé om hvordan disse personlige tilfellene var, kan vi dykke ned i en førstehåndsberetning fra studien, fortalt av en ung mann i USA: «Fra passasjersetet mitt stirret jeg på en jente som gikk på fortauet. Det var mye folk i gaten, det var også biler foran og bak oss, og plutselig snudde hun seg og så meg rett inn i øynene. Før du spør, nei, vinduene var ikke nede, og vi spilte ikke høy musikk som ville ha gjort oss synlige.» Noen av de mest slående eksemplene på retningsbestemt skopestesi oppstod når personen som stirret, befant seg på et høyere nivå og så ned. Her er et interessant eksempel fra en ung mann som tjenestegjorde i den amerikanske marinen, stasjonert på land og stirret ut av et vindu i tredje etasje:
«Jeg så en venn gå ut av en bygning. Jeg bestemte meg for å stirre på bakhodet hans for å se om han ville legge merke til det. Det tok omtrent ti sekunder, så snudde han seg og så rett opp på meg, og så vinket jeg til ham for på en måte å glatte over det rare faktum at jeg stirret på bakhodet hans.»
Et paradigmeskifte i persepsjon
Overraskende nok reagerte personen eller dyret som ble sett på, i nesten halvparten av tilfellene ved å gjengjelde blikket direkte. Retningsbestemt skopestesi betyr at mennesker og dyr ikke bare oppdager at de blir stirret på, men også hvilken retning blikket kommer fra. Dette spennende funnet av retningseffekten utfordrer konvensjonelle teorier og antyder at skopestesi kan innebære en utadrettet projeksjon av visuell oppmerksomhet, noe som tilfører en fascinerende dimensjon til vår forståelse av persepsjon fordi det setter spørsmålstegn ved den utbredte oppfatningen om at synet kun innebærer inntak av lys. Kan det være mer ved persepsjonen enn det man ser med det blotte øyet? Funnene antyder også et spennende perspektiv - at bevisstheten kan overskride hjernens grenser. Kan bevisstheten være en sammenfiltring av observatøren og det observerte? Denne avsløringen bryter med den gjengse oppfatningen om at bevisstheten er lokalisert til hjernen, og baner vei for spennende eksperimentelle undersøkelser av hvordan et utvidet sinn fungerer.
Hvorfor utviklet denne særegne evnen seg? Evolusjonært sett kan skopestesi ha utviklet seg i dynamikken mellom rovdyr og byttedyr for å hjelpe potensielle byttedyr med å overleve ved å oppdage blikket til et rovdyr, som en slags stille alarm som gir byttedyrene en livreddende fordel. Evnen til å oppfatte retningsbestemte visuelle projeksjoner kan være et eldgammelt og utbredt trekk ved dyrs syn.
Disse funnene om retningsbestemt skopestesi utfordrer ikke bare etablerte teorier om persepsjon, men lokker oss også til å løse mysteriene rundt utvidede sinn og det intrikate samspillet mellom bevissthet og det å stirre. Med mer forskning i horisonten, spesielt i laboratoriets kontrollerte omgivelser, får disse avsløringene oss til å tenke på nytt - kan bevisstheten virkelig strekke seg utover hjernens grenser?