En ny og modig visjon av livet og tilværelsen

En ny og modig visjon av livet og tilværelsen

Av Peter Næss - Aug 9, 2024.

«Jeg tror at foreningen av vitenskap og åndelighet er det nødvendige skrittet vi må ta for å løse de enestående problemene vi står overfor på dette kritiske tidspunktet i menneskehetens historie.- Federico Faggin

Da den italiensk-amerikanske fysikeren Federico Faggin var på ferie ved Lake Tahoe i California, våknet han en natt ved midnatt, han gikk for å skjenke seg et glass vann og betraktet innsjøen, den var «mørk og mystisk».

Da han gikk tilbake til sengen, kjente han plutselig en kraftig strøm av energi fra brystet: «som jeg aldri hadde opplevd før, og som jeg ikke engang kunne forestille meg var mulig». Det var «en kjærlighet så intens og så utrolig tilfredsstillende at den overgikk alle andre forestillinger jeg hadde om kjærlighet», skriver han. Han opplevde den som et skinnende hvitt lys, levende og saliggjørende, som strømmet ut av hjertet hans med en utrolig styrke.

Lyset eksploderte og utvidet seg til å omfavne hele universet med den samme hvite glansen. Da visste jeg, uten skygge av tvil, at dette var stoffet som alt som eksisterer, er laget av. Det var dette som skapte universet ut av seg selv. Så, med enorm overraskelse, erkjente jeg at jeg var dette lyset!» 

Dette var i 1990. Åpenbaringen varte kanskje et minutt, men den forandret Faggins liv. Han var ikke lenger en separat observatør som oppfattet universet som noe utenfor seg selv; han var verden som observerte seg selv. Virkelighetens vesen ble åpenbart for ham som en «substans» eller nous som kjenner seg selv gjennom selvrefleksjon, og denne selverkjennelsen ble opplevd som «en uimotståelig og dynamisk kjærlighet full av glede og fred».

Litt av en forvandling for mannen som oppfant den første kommersielle mikroprosessoren, Intel 4004, og silisiumgate-teknologien som muliggjorde minnebrikker, begge utviklinger som ligger til grunn for hele dagens informasjonsteknologi.

I dag mener Faggin, som nå er 82 år gammel, at hans identitet er som et av et uendelig antall synsvinkler som Den Ene - helheten av det som eksisterer - observerer og kjenner seg selv fra: «Hver og en av oss er en synsvinkel på Den Ene, en del av Den Ene som er udelelig fra Den Ene, som inneholder dens essens og som sådan er evig.

Hans modige konklusjon, i møte med den allestedsnærværende fysikalismen, er at liv og bevissthet ikke oppsto fra livløs materie; det var den manifesterte verden som oppsto fra dem. Og: «Vi er evige, bevisste vesener snarere enn forgjengelige kropper». Han mener at vi alle er integrerte deler av et samarbeidende og storslått bevissthetseventyr, som har som mål å oppdage at vi alle har Ett i oss selv og har en spesiell gave som gjør oss, som individer, unike og uerstattelige.

Det er to spesielt interessante aspekter ved fremveksten av, eller forsvaret for, en postmaterialistisk vitenskap, slik Faggin og en del andre forskere som diskuterer bevissthetens natur, står for - et paradigme som plasserer vitenskapen i grenselandet til metafysikken.

Den ene er «myten om mening», «bevissthetsmyten», som vi finner hos den fremtredende sveitsiske psykologen Carl Gustav Jung, som ser formålet med menneskets evolusjon som å gjøre universet i stand til å kjenne og betrakte seg selv; den andre er en henvisning til, eller stilltiende anerkjennelse av, «den evige filosofi», som antyder at eldgamle visdomstradisjoner gjenoppstår fra tid til annen for å forynge menneskehetens åndelige tilstand.

Jung skrev: «Mennesket er uunnværlig for fullendelsen av skapelsen; det (Mennesket) er selv verdens andre skaper ... Den menneskelige bevissthet skapte objektiv eksistens og mening, og mennesket fant sin uunnværlige plass i den store værensprosessen». (Minner, drømmer, refleksjoner, 1961). Mennesket har en uunnværlig plass også i den åndelige verden, med dens tusenårige forvandlingsprosesser. Det er bevisstheten som gir verden mening.

Den andre kosmogoni

Jung mente at den erkjennende og reflekterende bevisstheten utøver en skapende aktivitet ved å legge det faktum at den ytre og indre verden er kjent, over eksistensen av dem. På denne måten gir den dem virkelighet: «Verden blir den fenomenale verden», og som i en «andre kosmogoni» bekrefter mennesket dens eksistens for Skaperen (Minner, drømmer, refleksjoner). Og ja, menneskeheten har et «kosmisk ansvar».

Jeg tror det er riktig å si at når vi søker sannheten stadig dypere inn i naturen, møter vi i de siste, fjerne delene - bare oss selv, som i en refleksjon. Der finner vi en virkelighet som overskrider mennesket og livet, og som har vært forutsatt av vår begrensede erkjennelsesevne. Vi møter den transcendentale enheten av psyke og verden i et autopoetisk univers.

Den «evige filosofi», som er anerkjent av den vestlige esoteriske tradisjonen, og som har en særlig optimistisk kvalitet, betegner en universell sannhetslære som til en viss grad kan spores i alle visdoms- og religionssystemer. Eksistensen av universelle energier som er skjult for normal menneskelig persepsjon, har lenge vært en overbevisning i de esoteriske tradisjonene i både øst og vest.

Mye i den vestlige tradisjonen er pragmatisk og inspirerende, og innebærer at man arbeider aktivt for å forandre ikke bare sitt indre, men også den ytre verden - en reformasjon eller forløsning av verden så vel som personlig forvandling - i motsetning til den generelt passive østlige tilnærmingen med selvobservasjon og tilbaketrekning fra verden.

Den vestlige esoteriske tradisjonen har blomstret i mange århundrer, med røtter i hermetismen, gnostisismen, nyplatonismen og kabbalaen. Det grunnleggende trekket er ideen om at virkeligheten består av flere nivåer, som på ulike måter korresponderer med vårt indre vesen og våre bevissthetsnivåer, og at disse nivåene kan navigeres og deres «hemmeligheter» avsløres ved hjelp av en tilstrekkelig kombinasjon av intensjon og disiplin.

I hermetismen, for eksempel, ble prosessen for å nå høyere sannhet vanligvis beskrevet ved hjelp av et forseggjort bildespråk om å stige opp gjennom ulike nivåer av himmelen, vanligvis syv, for å nå det guddommelige, en prosess som ble forstått som grunnleggende intern (innvendig).

I sin nye bok, Irreducible: Consciousness, life, computers and human nature (Essentia Books, mai 2024), som opprinnelig ble utgitt på italiensk i 2022, skriver Federico Faggin: «Denne visjonen gjenoppretter formålet og meningen med universet, som den klassiske fysikken fornektet, og er dypt i tråd med tenkningen i den evige filosofien, som alltid har anerkjent den uvurderlige verdien av bevissthet og kunnskap.

Han fremsetter en teori om bevisstheten som et rent kvantefenomen, grunnleggende og irreduserbart, og unikt for hver enkelt av oss. Bevisstheten er altså ikke knyttet til kroppens funksjon, og den kan fortsette å eksistere selv etter kroppens død.

Irreducible er et viktig og imponerende verk, både skarpsindig og altruistisk, og Faggin har utformet et mesterlig scenario som inneholder mye filosofisk givende. Han hevder at Den ene, enheten bak skaperverket, ønsker å kjenne seg selv: «Hver ny handling av selverkjennelse fra Den ene gir eksistens til den 'delen' av seg selv som har kjent seg selv».Og: «Jeg tror at siden vi er emanasjoner av Den ene, bør de dype impulsene som driver oss til å kjenne oss selv, ha sitt opphav i den samme lengselen som Den ene har etter å kjenne seg selv.

Og videre: «For meg er livet den grunnleggende strategien for å kjenne seg selv, for selverkjennelsen må være en 'levd' erfaring ...»

Å si at virkeligheten inneholder bevissthet og fri vilje fra begynnelsen av, slik han gjør, innebærer at det finnes et skapende prinsipp som gir universet mål, mening og retning.

Den transcendentale orden

Jeg mener det er en ytterligere sammenheng mellom det Faggin kaller «seiteten» og dens involvering i materiens fremtoning, og Jungs begrep om «psykoiden», som anses som bærer av en autonom og transcendental orden som forener sinn og verden, og som uttrykker muligheten for at noe kan være like mye psykisk som ikke-psykisk.

En seity (et begrep Faggin har funnet opp) er en kvanteenhet med tre udelelige og irreduserbare grunnleggende egenskaper, bevissthet, agens og identitet, og den utgår direkte fra Den ene. Ifølge Faggin er det vi kaller materie, det ytre aspektet av virkeligheten som består av symbolske former skapt av «seitetene» - elementære «bevissthetsenheter» - for å representere «meningen de utveksler med hverandre for å bli stadig bedre kjent med seg selv».

Jung så i den psykoide arketypen «broen til materien i sin alminnelighet» (On the nature of the psyche, i Collected Works, Vol. 8), et strukturelt element som paradoksalt nok kombinerer det åndelige og det materielle, og dermed opphever det strenge skillet mellom psyke og verden. Til syvende og sist er psyken rett og slett verden. På hver sin måte refererer både Jung og Faggin til et eksistensielt substrat.

Det er betegnende at filosofen og vitenskapsmannen Bernardo Kastrup, som også er et ekko av Jung, har omtalt Irreducible som «en sann filosofisk skatt og på sett og vis en kulminasjon av vestlig tenkning». Faggins oppfordring til en integrasjon av «empatisk vitenskap og rasjonell spiritualitet» påkaller Kastrup (selv om han ikke er inkludert i Faggins bibliografi), for Kastrups første bok var Rasjonalistisk spiritualitet (O-Books, 2011).

Faggin tilbyr, i likhet med Kastrup, en idealistisk modell av virkeligheten, der naturens mest fundamentale nivå er bevisstheten som kvantefenomen, mens den klassiske fysiske verden kun består av stemningsfulle symboler på en dypere virkelighet.

Den første delen av Irreducible, som er teknisk og forklarende, skisserer det materialistiske verdensbildet som følger av den typiske tolkningen til dagens fysikere, og tar for seg en rekke uløste problemer knyttet til livets natur, bevissthet og fri vilje - emner som teoretiske fysikere ennå ikke har møtt med den logisk-matematiske stringensen som kjennetegner dem.

Til tross for at uttrykket «menneskets natur» er inkludert i undertittelen, er det ingen direkte diskusjon eller definisjon av det; det er nok å si at leseren kan slutte seg til at Faggin ser menneskets natur som gjennomsyret av materialisme, men med mulighet for åndelig forløsning.

Første del er også bundet sammen med et velkomment og vidunderlig argument forat roboter og kunstig intelligens aldri kan bli bevisste, og Faggin er godt klar over skyggesiden ved teknologiske fremskritt. Tanken om at datamaskiner vil bli bevisste i fremtiden, er basert på to feilaktige antakelser: at bevissthet oppstår i hjernen, og at liv er et klassisk fenomen som kan reproduseres av en datamaskin.

Forskjellen mellom klassiske maskiner og mennesker er uoverstigelig, sier han: Bevisst forståelse utgjør hele forskjellen.

Han sier at vi må være spesielt oppmerksomme på farene som følger av menneskets misbruk av datateknologi, særlig kunstig intelligens - «den største faren representeres av ønsket om makt, dominans, besittelse og overlegenhet som sløver den menneskelige bevisstheten».

Del to av Irreducible blir mer filosofisk og spekulativ; den tar for seg den feilaktige ideen om at universet er blottet for mening og formål, og forklarer hvordan kvantefysikken ikke støtter dette «dystopiske» synet i det hele tatt. Materialismen skyldes en feilaktig tolkning av virkeligheten basert på klassisk, eller mainstream, fysikk.

En illusorisk modell

Den klassiske fysikken beskriver den fysiske virkeligheten som om beskrivelsen er sannheten, mens den i virkeligheten er «en illusorisk modell av virkeligheten skapt av våre sanser». Kvantefysikken beskriver heller ikke virkeligheten; den forteller oss bare det vi kan vite om en dypere virkelighet.

Faggin sier at tilskrivningen av bevissthet og fri vilje til kvantesystemer har enorme konsekvenser for vitenskap, filosofi og åndelighet. Det fører til en helt ny tolkning av virkelighetens natur som gir universet mening og formål.

Jeg er helt enig med Faggin - og mye av det jeg har skrevet underbygger denne enigheten - når han sier at når vi først aksepterer at bevissthet (sammen med fri vilje, etter hans vurdering) eksisterer som grunnleggende egenskaper ved naturen, endres vårt verdensbilde irreversibelt og beriker oss enormt.

Faggin hevder at den materialistiske fordommen har eliminert selve essensen av universet fra eksistensen. Men han mener at «en liten del av menneskeheten» er klar til å gå fra den klassiske fysikkens materialisme til «en ny holistisk visjon som kvanteinformasjonen tilbyr, og som er forenlig med eksistensen av en dyp åndelig dimensjon i virkeligheten som tidligere har gitt næring til myter og religioner».

Han sier: «Denne nye visjonen krever en fullstendig revurdering av det vi hittil har akseptert som grunnleggende aksiomer. Resultatet vil bli en ny vitenskap av enorm betydning som forener vår indre og ytre virkelighet.

Men måten man tilnærmer seg bevissthetens natur og universets opprinnelse som vitenskapelige spørsmål på, er fortsatt strengt materialistisk, som om det bare trengs forskningsmidler og nødvendig teknisk utstyr for å løse dem. Under denne materialistiske fordommen blir de ikke respektert som aspekter av et dypt mysterium, men i stedet betraktet som uløselige fenomener som skal analyseres og utforskes som problemer som bare skal løses.

Men Faggin håper at vitenskapen kan gjøre noe med sine misforståelser, og at de som har blitt fanget i materialismen, kan revidere sine forestillinger. Han håper også at de mange ikke-ekspertene som har holdt fast ved den klassiske tankegangen, og som stoler på kvalifiserte forskere, nøye vil vurdere den nye visjonen som, i motsetning til den klassiske, gjenoppretter den meningen og hensikten som materialismen «dristig har slettet» fra universet vårt.

Han mistenker at vi ikke forstår kvantefysikken først og fremst fordi vi ikke vil akseptere, på det «psykologiske nivået», det den forteller oss: at alt er laget av elementære felt. Vi ønsker å fortsette å tro at den virkelige verden er den materialistiske verden som beskrives av mainstream-vitenskapen, selv om den klassiske fysikkens reduksjonisme og determinisme faktisk ikke eksisterer.

For kvantefysikken beskriver den indre verden av privat erfaring og fri vilje når den var forventet å beskrive oppførselen til materielle objekter i rom-tid: «Kvanteformalismen forteller oss at naturen har en privat indre verden som er kilden til den offentlige ytre verden vi observerer. Med denne elegante tolkningen kan kvantefysikken endelig bli forståelig.

Faggin er overrasket over at de fleste forskere, i stedet for å omfavne den friheten som kvantefysikken har vist er et avgjørende trekk ved virkeligheten, klamrer seg til en deterministisk og kontrollerbar verden der alle egenskaper kan defineres nøyaktig.

Jeg er overbevist om, sier han, "at når vår rasjonalitet utelukkende er preget av materialisme, reduksjonisme og prinsippet om at den sterkeste overlever, kan det bare føre oss til uhemmet konkurranse, rasisme og krig. Det som har preget store deler av menneskehetens historie ... materialisme og reduksjonisme er bare tilnærminger til en dypere og mer mystisk virkelighet, noe vi ennå ikke har erkjent og forstått".

I 2010 mottok Federico Faggin 2009 National Medal of Technology and Innovation, den høyeste utmerkelsen i USA for prestasjoner knyttet til teknologiske fremskritt. I 2011 grunnla han Federico and Elvia Faggin Foundation for å støtte vitenskapelige studier av bevissthet ved amerikanske universiteter og forskningsinstitutter.