Du er uforanderlig Bevissthet
24/03/2024

Av Peter Næss
Transkribert fra en «youtube-talk» av Swami Sarvapriyananda
Det
du opplever, kan ikke være deg, like enkelt som - det jeg ser
med øynene mine
må være noe annet enn mine øyne! Øynene
mine er seeren/det som ser, og det de ser må være noe annet (enn
øynene). Det er bokstavelig talt sant - det eneste øynene ikke
kan se, er øynene selv.
Bokstavelig talt, hvis du bare føler det - det er ikke noe tomt argument. Du kan bare se selv, det du kan se er utenfor - det er i en viss avstand fra øynene. Det kan være veldig lite – ta fram et mikroskop, det kan være veldig langt unna – ta fram et teleskop, men det er på en viss avstand fra øynene. Grensen for hva jeg kan se er det faktisk øynene selv som setter. Hvis du tenker at: jeg kan se øynene mine i et speil - det er en refleksjon av øynene. Du kan ta et bilde av øynene dine - en selfie - men det vil fortsatt være et bilde! Øynene ser ikke seg selv direkte. Så det som ser er forskjellig fra det som blir sett, det gjelder bokstavelig talt for øynene og objektene som øynene kan se.
Men hvis du ser nærmere etter, hvis du betrakter øynene i seg selv, så er du klar over - vi er klar over/bevisste på våre egne øyne. Om øynene er åpne eller lukkede, om de klør eller om du trenger briller, alt dette vet sinnet om øynene. Sinnet er nå den som vet, og øynene er kjent/sett. Er du med? Vi har altså tatt et skritt tilbake. Tidligere var det øynene og verden utenfor. Det er klart at øynene er forskjellige fra den verden de ser, på en veldig naiv og enkel måte. Nå tar du for deg øynene i seg selv, legg merke til det, det jeg sier som et argument, men også som en pekepinn på vår virkelige erfaring, vår virkelige opplevelse, vi må stabilisere oss i vår egen opplevelse for virkelig å føle dette. Øynene oppleves av oss - jeg ser ikke så godt, jeg trenger briller, eller hva som helst - jeg kan ikke holde øynene åpne, eller jeg ser veldig godt.
Alle disse fakta om øynene er kjent av sinnet ditt - sinnet er den «seende», og øynene blir sett. Her er det å se selvfølgelig i overført betydning, bokstavelig talt ser ikke sinnet, sinnet vet, og vi legger igjen merke til at sinnet ditt er forskjellig fra øynene. Sinnet er, uansett hva det er, annerledes – og, ikke øynene. Det er derfor optikeren din ikke er terapeuten din. Skjønner?
Sinnet i seg selv – altså, vi er oppmerksomme på sinnets tilstander: tanker, følelser, emosjoner, ideer, hva vi liker, hva vi ikke liker, et forstyrret sinn, et fredelig sinn, et begjærende sinn, et tilfreds eller frustrert sinn - vi er alle intenst og direkte oppmerksomme på sinnets tilstander. Hvis vi er oppmerksomme på sinnets tilstander, er vi - Jeg, hva det nå enn er som er oppmerksom på sinnet, som opplever sinnets tilstander, det må være den som vet, den som ser, og sinnet blir det sette/det som blir sett. Den ytre verden der ute er alltid det som blir sett, og øynene er det som ser, men øynene selv kan være begge deler - både det som ser og det som blir sett. Øynene blir sett av sinnet. Sinnet blir sett av det vedanta kaller vitnet, Bevisstheten.
Hva
er du? Hva er jeg? Jeg er alltid seeren, jeg er alltid på seerens,
oppleverens side, aldri på det opplevdes side. Jeg mener, bare se på
din egen
opplevelse. Når du opplever øynene - når du åpner
og lukker øynene - hvor befinner du deg da? Ikke på siden av
øynene, men her inne, (peker på seg selv) og ser ut på øynene.
Når du går inn i deg selv, se på tankene og følelsene i sinnet, for det kan vi gjøre. Vi er alltid plaget av tanker hele tiden, men sinnet er så særegent at når du virkelig vil se en tanke, blir sinnet helt stille. Du er uansett oppmerksom på tankene i sinnet, og vi er også oppmerksomme på fraværet av tanker i sinnet, fraværet av tanker i sinnet er også noe vi registrerer. Så det er altså sinnet vårt, ok? Og et sted der inne, mer subtilt enn sinnet, innenfor sinnet, er Jeg, den som ser sinnet . Hva er da min natur? For husk, verden er der ute - av objekter, øynene og kroppen er her, sinnet som er subtilt og fullt av tanker, det er der - og bortenfor eller forbi det, er jeg!
Så jeg kan ikke være et objekt, jeg kan ikke være en fysisk kropp, jeg kan ikke engang være en tanke, og jeg er den som opplever. Hvis jeg opplever, hvis jeg er bevisst på disse tingene, da må min natur være bevissthet - det er det minste jeg kan si! Jeg er bevissthet. Uforanderlig bevissthet.
Hei! Vent nå litt, sier du kanskje?! Hvis du er en logiker, en dyp tenker, sier du: Hvor har du fått den uforanderligheten fra - hvor har du fått den bevisstheten fra? Fordi jeg opplever - jeg må være bevissthet. Korrekt. Men hvor fikk du den uforanderligheten fra? Hvor logikken viser det - hvis det skjer en forandring – og jeg er klar over den/bevisst på den, da er forandringen et objekt som jeg er klar over, jeg er den som er bevisst, vitnet. Vitnet, må være adskilt fra forandringen. Jeg forandrer meg ikke. Er du med? Du sier kanskje at: du bare prater tøv, men det er faktisk sant. Hvis du ser på det. Hvis jeg er klar over en forandring, er den et objekt for min bevissthet - og jeg er bevisstheten! Og det du er oppmerksom på, og det som er oppmerksomt - de to må være atskilt, seeren og det som blir sett er atskilt.
Så enhver forandring, hvis du i det hele tatt skal snakke om den, hvis du skal forestille deg den, må være et objekt for bevisstheten, den kan ikke være bevisstheten selv, så det er en uforanderlig bevissthet som ser den (forandringen).
Det betyr at bevisstheten ikke blir født - kroppen blir født. Bevisstheten dør ikke - kroppen dør. Den eldes ikke - kroppen eldes. Den er ikke engang frustrert, glad eller trist - det er sinnet som er frustrert eller fornøyd, glad eller trist. Bevisstheten bare er. Den er vitnet. Så den må være forskjellig fra det som bevitnes. Du er bevisstheten, jeg er bevisstheten - jeg kan ikke være kroppen, jeg kan ikke være sinnet.
Jeg er Seeren - kroppen er sett. Sinnet/tankene er sett, til og med intellektet, som vi bruker akkurat nå for å forstå dette, det tenker fremdeles - det er også sett, opplevd. Derfor kan jeg ikke være kroppen, kroppen må være noe atskilt fra meg.
