Donald Hoffman - bevisstheten former universet

Donald Hoffmans argument for at bevisstheten former universet

Av Peter Næss

Donald Hoffman, professor i kognitiv vitenskap, presenterer i dette intervjuet et radikalt syn på virkelighet, persepsjon og bevissthet. Hans forskning, som startet i kognitiv vitenskap og utviklet seg til en dypt matematisk teori, konkluderer med at rom og tid, og de fysiske objektene vi oppfatter, er illusoriske – de utgjør et brukergrensesnitt formet av evolusjonen. Hoffman argumenterer matematisk for at bevisstheten er fundamental, og at den transcenderer enhver mulighet for fullstendig vitenskapelig beskrivelse.

Evolusjonen av illusjoner: Persepsjon som et brukergrensesnitt

Hoffmans bevegelse bort fra den tradisjonelle oppfatningen av persepsjon som en nøyaktig representasjon av virkeligheten begynte i 1986. Han hadde da jobbet med synsoppfatning og utviklet en generell matematisk modell av persepsjon sammen med kollegene Bruce Bennett og Chayan Pash. Gjennom arbeidet med denne teorien ble han tvunget til å erkjenne en sjokkerende implikasjon:"at virkeligheten kan være fullstendig konstruert". Den perseptuelle virkeligheten, det vi tar for å være objektiv virkelighet, kan bare være en subjektiv virkelighet, nærmere bestemt et brukergrensesnitt (user interface), og ikke sannheten.

Dette er kjernen i Hoffmans Interface Theory of Perception (ITP), som hevder at sansesystemene våre ikke har utviklet seg for å se verden slik den er, men for å overleve – de er formet av fitness, ikke nøyaktighet.

For å illustrere dette poenget bruker Hoffman analogien med en datamaskins skrivebordsgrensesnitt. Når en bruker ser et blått, rektangulært ikon for et dokument i øvre venstre hjørne av skjermen, betyr det ikke at selve filen inne i datamaskinen er blå, rektangulær og plassert i det hjørnet. Ikonet er bare en nyttig guide. Hvis man dobbeltklikker på ikonet, åpnes filen; hvis man drar den til søppelkassen, mister man den. På samme måte er våre oppfatninger av rom, tid og fysiske objekter et nyttig grensesnitt som veileder adaptiv atferd – det vil si å holde oss i live lenge nok til å reprodusere.

"Vi må ta det seriøst, men ikke bokstavelig"

Hvis man ser en høy klippe, skal man ikke hoppe fra den. Konsekvensene av å ignorere grensesnittet er reelle. Men dette betyr ikke at klippen eller hammeren er bokstavelig talt virkelig i den formen vi oppfatter den. Det betyr at det er en dypere virkelighet vi ikke ønsker å samhandle med på den måten grensesnittet advarer om.

Hoffman understreker at evolusjonen gir oss disse snarveiene fordi sannheten er for komplisert – kanskje bokstavelig talt uendelig komplisert. Å måtte navigere i de millioner av biter som faktisk endres inne i en datamaskin når man sletter en fil ville ta dager eller år. Evolusjonen skjuler sannheten for å holde oss i live.

Et sentralt eksempel som underbygger teorien om fitness fremfor nøyaktighet er juvelbillen. Hannjuvelbillene flyr rundt og leter etter flygeudyktige hunner. De har utviklet et enkelt sett med kriterier for en partner: dimplet, blank og brun. Denne oppfatningen var tilstrekkelig for overlevelse i tusenvis av år. Men da australske menn begynte å kaste ut tomme, dimplete, blanke, brune ølflasker ("stubbies") i utmarken, ble hannene fullstendig lurt. De svermet over flaskene og forsøkte å pare seg, og selv om ingenting skjedde, ble de værende. Dette truet artens overlevelse. Evolusjonen utstyrte dem ikke med en genuin forståelse av hunnen, bare enkle triks og hacks.

De matematiske bevisene: Evolusjonær spillteori

Hoffman understreker at hans konklusjon om at vi ikke ser virkeligheten slik den er, ikke bare er en intuisjon basert på biologiske eksempler, men er et presist matematisk resultat basert på evolusjonær spillteori.

Han har jobbet med matematikere (som Bruce Bennett, Chaitton Pash og Manish Singh) for å bevise teoremer. Det sentrale beviset involverer en analyse av såkalte «fitness payoffs». «Fitness-gevinster» er funksjoner som beskriver sannsynligheten for at en organisme overlever lenge nok til å reprodusere, basert på organismens handlinger og tilstanden til verden. For eksempel gir det å spise en hamburger (hvis man ikke er vegetarianer) gode «gevinster», det å spise giftig eføy gir dårlige gevinster.

Spørsmålet matematikken stiller, er om disse fitness-gevinstene i seg selv bevarer informasjon om strukturen til objektiv virkelighet (sannheten). Teknisk sett spør de om funksjonen er en homomorfisme av verdens strukturer.

Svaret, ifølge teorien, er kategorisk: Sannsynligheten er nøyaktig null (precisely zero) for at noe sansesystem hos noen organisme noensinne har utviklet seg for å se noe om objektiv virkelighet slik den er. Teoremet betyr ikke at det er umulig at vi ser virkeligheten slik den er, men at sannsynligheten er null i grensen. Som Hoffman sier, sannsynligheten er 100% for at vi ikke ser virkeligheten slik den er.

Svar på filosofisk kritikk

Hoffmans bruk av Darwins evolusjonsteori, som i utgangspunktet antar eksistensen av fysiske objekter, ressurser og organismer i rom og tid, for å bevise at rom og tid og objekter ikke er virkelige, har møtt kritikk fra filosofer om selvmotsigelse. De hevder at enten modellerer matematikken Darwins teori trofast (og kan derfor ikke motsi Darwins antagelser), eller så modellerer den ikke Darwin (og er dermed irrelevant).

Hoffman forklarer at dette argumentet bommer på selve essensen av vitenskapelig fremgang: vitenskapelige teorier er aldri det endelige ordet; de har grenser. Enhver vitenskapelig teori, som starter med et sett antagelser, vil ha sine grenser, noe som er en konsekvens av teorier som Gödels ufullstendighetsteorem. Det som er viktig er om teorien er presis nok til å avsløre sine egne grenser.

Han trekker en parallell til fysikken. Fysikere starter med antagelsen om at rom og tid er fundamentalt, men deres egne teorier (relativitet og kvantefeltteori) viser at denne antagelsen bryter sammen ved Planck-skalaen ($10^{-33}$ cm og $10^{-43}$ sekunder). Vi kaller ikke fysikerne "idioter" for dette; vi kaller dem "briljante" fordi deres teorier er presise nok til å gi oss ledetråder til neste skritt.

På samme måte har Hoffmans matematiske uttrykk for evolusjonsteorien vist grensene for de innledende konseptene (fysiske objekter i rom og tid). Fremgangen krever deretter et kreativt sprang til en dypere teori, men den nye teorien må nødvendigvis kunne projisere tilbake og gi den tidligere teorien (evolusjon ved naturlig utvalg) som et spesialtilfelle.IV.

Tid og rom er "fortapt"

Hoffman integrerer sine funn fra evolusjonsteorien med moderne fysikk, som også peker mot rom og tid som illusoriske. Han refererer til nobelprisvinneren David Gross, som i 2005 uttalte at "spacetime is doomed" (romtid er fortapt).

Argumentet fra fysikken ligger i spenningen mellom kvanteteori og Einsteins spesielle og generelle relativitetsteori. For å måle stadig mindre ting trenger man lys med kortere og kortere bølgelengder, som ifølge kvanteteorien betyr høyere energi. Imidlertid forteller Einsteins relativitetsteori oss at energi og masse er ekvivalente ($E=MC^2$), og tyngdekraftsteorien hans innebærer at når vi konsentrerer mer og mer energi i et mindre rom, øker massetettheten.

Ved Planck-skalaen, rundt $10^{-33}$ cm og $10^{-43}$ sekunder, blir massetettheten så høy at man skaper et svart hull. Forsøket på å måle eller gi mening til konseptet om rom og tid ødelegger det man prøver å måle. På dette nivået har romtid "ingen operasjonell betydning".

Hoffman tolker dette som at romtid er en "billig datastruktur" – en dramatisk forenkling av den dypere virkeligheten, i likhet med et skrivebordsgrensesnitt eller et VR-hodesett. Romtid er rikt og komplekst, men trivielt sammenlignet med virkeligheten bortenfor.

Videre argumenterer Hoffman for at selv tiden vi opplever, er en projeksjon. Vår primære opplevelse er alltid nået. Den entropeiske pilen av tid – ideen om at ting faller fra hverandre og at uorden øker (biler blir gamle, mat blir dårlig) – er et artefakt. I Hoffmans matematiske modell av bevisste agenter har dynamikken en parameter, men den krever ikke økende entropi. Det er et teorem at hvis man tar denne dynamikken (som er uten entropi) og gjør en projeksjon der informasjon går tapt, vil den projiserte dynamikken ha økende entropi og dermed en tidspil. Med andre ord, tidens pil er ikke en innsikt i virkelighetens natur, men et resultat av informasjonstapet i vår perseptuelle projeksjon.

Bevisstheten er fundamental

Siden både evolusjonsteorien og fysikken har vist at rom, tid og fysiske objekter ikke er fundamentale, må vitenskapen ta det neste skrittet: å postulere en dypere virkelighet som kan forklare romtid som et spesialtilfelle. Hoffman hevder at bevisstheten er fundamental.

Han foreslår en modell basert på bevisste agenter (Conscious Agents). Disse agentene har opplevelser, og basert på disse opplevelsene påvirker de opplevelsene til andre bevisste agenter. Dette rammeverket er bygget på matematikk kalt Markovian dynamics.

Argumentet for at bevisstheten er fundamental står i direkte motsetning til det dominerende synet innen kognitiv nevrovitenskap, som postulerer at bevissthet oppstår fra «noe» inne i romtid, slik som hjernen (fysiske systemer med kompliserte egenskaper). Hoffman forklarer at denne reduksjonistiske tilnærmingen bygger på en feilaktig antagelse om at romtid er fundamentalt.

Han peker også på nylige funn i kvantefysikken som bekrefter at lokal realisme er falsk (det vant Nobelprisen i desember 2022). Lokal realisme er ideen om at objekter har bestemte verdier (som posisjon eller spinn) selv når de ikke observeres. Siden lokal realisme er falsk, har partiklene som utgjør molekylene, nevronene og til slutt hjernen, ingen bestemte verdier av sine egenskaper når de ikke observeres. Hele det reduksjonistiske paradigmet faller fra hverandre; reduksjonismen er død.

Å prøve å forklare bevisstheten ut fra hjernen er som å prøve å si at noe i filmen på skjermen skapte hele skjermen. Hoffman mener det er motsatt: vi må starte med en modell av bevisstheten og vise hvordan romtid og hjernen oppstår fra den modellen. Han og hans team arbeider med å utvikle et matematisk "kart" som viser hvordan fysiske egenskaper som masse, energi, momentum og spinn i romtid oppstår fra dynamikken til bevisste agenter.

Hoffman forventer at dette synet vil bli allment akseptert innen 30–40 år. Han mener det bare kreves én "killer app" – én prediksjon som den nåværende fysikken ikke kan forklare, men som teorien om bevisste agenter kan løse (f.eks. hvorfor fysikkens finstrukturkonstant har den verdien den har) – for at paradigmeskiftet skal skje nærmest over natten. Han bemerker også at en generasjon oppvokst i virtuell virkelighet (VR) vil ha lett for å akseptere at den opplevde virkeligheten er en datastruktur.

Den ultimate bevisstheten og uendeligheten

Når man studerer matematikken bak de bevisste agentene, avslører teorien noe dyptgående om virkelighetens natur: enhver samling av bevisste agenter er også én bevisst agent. To agenter utgjør én agent; en million agenter utgjør én agent.

Dette leder til konklusjonen at det til syvende og sist kun er én Ultimat Bevissthet (one conscious agent).

Imidlertid beviser Hoffmans teori også at denne ultimate bevisstheten aldri kan beskrives fullstendig matematisk. Dette skyldes Cantors hierarki av uendeligheter. Hvis man starter med et tellbart antall uendelige agenter (som er lik antall heltall, $\aleph_0$), vil kraftmengden (alle mulige delmengder) av disse agentene utgjøre et større uendelig antall bevisste agenter ($\aleph_1$). Kraftmengden av $\aleph_1$ er $\aleph_2$, og så videre. Det er ingen ende på uendelighetene av bevisste agenter man kan danne.

Følgelig er det et teorem at selv om det bare er én ultimat bevisst agent, vil man alltid være uendelig langt unna å kunne gi en fullstendig beskrivelse av den. Matematikken viser altså sine egne begrensninger. Bevisstheten transcendenter ethvert sett av konsepter eller ligninger vi kan skape. Hoffman understreker at dette er grunnen til at åndelige tradisjoner sier at vi må gi slipp på konsepter for å forstå bevisstheten – fordi bevisstheten er uendelig, mens konsepter er begrensede.

De etiske og personlige implikasjonene

Dette synet har dype konsekvenser for hvordan vi lever våre liv. Hoffman mener at individer som Don (Donald) og Simon (intervjueren) bare er "forskjellige avatarer av det ene vesenet". Den ene bevisstheten utforsker sitt potensial ved å ta på seg disse forskjellige avatarene og la seg "bli borte i avataren for en stund, og deretter våkne opp".

Konsekvensene av denne delte essensen er formidable. Siden "jeg er deg, du er meg," betyr det at personene vi skader, er oss selv. Hvis man dømmer eller baksnakker en annen person, dømmer man seg selv. Dette strider direkte mot konkurransebaserte, kapitalistiske rammeverk som fremmer egoisme og kampen om å være bedre enn andre.

Det å identifisere seg med avataren – med det fine huset, den fine bilen, karrieren eller arven – er en illusjon som forsvinner, om ikke før, i øyeblikket man står overfor døden. Mange dør og innser at de har "kastet bort livet på den (illusjonen)".

Hoffmans budskap er at livets sanne formål ikke ligger i å oppnå noe i filmens begrensede verden (romtid), men i å våkne opp til ens sanne natur som den uendelige intelligensen.

For å oppnå denne oppvåkningen råder Hoffman, med inspirasjon fra åndelige lærere, til å slippe taket i tankene og konseptene. Praktisk talt betyr dette å sitte komfortabelt, rette oppmerksomheten mot kroppen eller pusten (noe som tar oppmerksomheten vekk fra tanker), og slappe av og ikke kjempe mot noe. Hvis tanker kommer, skal man bare se på dem, smile til dem og le av seg selv for å bli fanget av dem. Det essensielle er å ikke dømme seg selv eller andre. Ved å gi slipp på konseptene kan man komme i kontakt med et dypere nivå av intelligens og liv som fullstendig transcenderer alt som kan fanges med våre begrensede verktøy. Døden er da bare som å ta av seg VR-hodesettet.

Hoffmans arbeid representerer et sjeldent og kraftfullt forsøk på å bygge bro over kløften mellom vitenskapelig, matematisk stringens og dype metafysiske og åndelige sannheter. Ved å vise at evolusjonen ikke tillater oss å se objektiv virkelighet, og at fysikken har dømt rom og tid, tvinges vi til å akseptere bevisstheten som grunnlaget for alt.

Lenke til originalintervju:

How Consciousness Shapes the Universe | Donald Hoffman - YouTube