Den sanne, skjulte opprinnelsen til det såkalte «Hard Problem of Consciousness»

Den sanne, skjulte opprinnelsen til det såkalte «Hard Problem of Consciousness»

Av Bernardo Kastrup

                                                                                                                                                                                                    Oversatt til norsk av Peter Næss

Bevissthetsfilosofer snakker mye om det såkalte «bevissthetens vanskelige problem». Men er det et reelt, objektivt problem som må løses, eller er det bare en subjektiv refleksjon av en forvirret måte å tenke på? Og i sistnevnte tilfelle, hvor og hvordan oppstår problemet? I dette essayet vil du bli overrasket over hvor åpenbar og kuriøs tankefeilen som ligger til grunn for det vanskelige problemet er, og forbløffet over at så mange ellers smarte, velutdannede mennesker kan betrakte det hele som et slags mysterium. Essayet er et utdrag fra min nye bok, Analytisk idealisme i et nøtteskall, som kommer ut i slutten av oktober 2024.

For å se hvorfor fysikalismen ikke klarer å forklare opplevelse, må du legge merke til at det ikke finnes noe om fysiske parametere - dvs. størrelser og deres abstrakte relasjoner, slik de er gitt av f.eks. matematiske ligninger - som vi i prinsippet kan utlede opplevelsens kvaliteter ut fra. Selv om nevroforskerne kjente topologien, nettverksstrukturen, de elektriske ladningene og tidspunktene for avfyring osv. i synsbarken min ned til minste detalj, ville de likevel ikke være i stand til å utlede de opplevelsesmessige kvalitetene ved det jeg ser. Dette er det såkalte «bevissthetens vanskelige problem», som det snakkes mye om i filosofien.

Det er viktig å forstå påstanden her riktig. Vi vet empirisk at det finnes mange sammenhenger mellom målbare mønstre av hjerneaktivitet og indre opplevelse. Det er derfor rimelig å si at vi i mange situasjoner kan gjette oss til hvilken opplevelse subjektet har, utelukkende basert på de målte mønstrene av hjerneaktivitet. Vi har til og med vært i stand til å si hva forsøkspersoner drømmer om bare ved å avlese deres hjernetilstander. Disse sammenhengene er imidlertid rent empiriske, det vil si at vi ikke vet hvorfor eller hvordan bestemte mønstre av hjerneaktivitet korrelerer med bestemte indre opplevelser; vi vet bare at de gjør det, som et rått empirisk faktum. Og hvis vi ser på mange nok av disse faktaene, vil vi etter hvert kunne ekstrapolere og begynne å gjette oss frem til hva folk opplever, basert på deres målte hjernestatus.

Ingenting av dette innebærer noen forståelse av eller redegjørelse for hva som foregår; av hvordan naturen angivelig går fra kvantitative hjernetilstander til kvalitative opplevelsestilstander. Disse faktaene er bare empiriske observasjoner, ikke forklaringer på noe som helst. Vi skylder ingen teori eller metafysikk noe som helst, siden de er observasjoner, ikke forklaringer. Fysikalismen får ingen kreditt for brutale fakta.

Dette er ikke bare et abstrakt teoretisk poeng jeg prøver å få frem her, men et veldig konkret poeng. Vi vet kanskje empirisk at hjerneaktivitetsmønsteret P1 korrelerer med den indre opplevelsen X1, men vi vet ikke hvorfor X1 kommer sammen med P1 i stedet for P2, eller P3, P4, Pwhatever. For en spesifikk opplevelse Xn - for eksempel opplevelsen av å smake jordbær - har vi ingen mulighet til å utlede hvilket hjerneaktivitetsmønster Pn som bør assosieres med den, med mindre vi allerede har observert denne assosiasjonen empirisk før, og dermed bare vet det som et rått faktum. Dette betyr at det ikke finnes noe ved Pn som vi i prinsippet kan utlede Xn ut fra, under fysikalistiske premisser.

Dette er bevissthetens vanskelige problem, og det er i seg selv et fatalt slag mot den vanlige fysikalismen. Det betyr at fysikalismen ikke kan gjøre rede for noen erfaring/opplevelse, og dermed heller ikke for noe som helst innenfor menneskelig kunnskap.

Legg merke til at det vanskelige problemet er et grunnleggende epistemisk problem, ikke bare et operasjonelt eller kontingent problem; det kan ikke løses ved hjelp av videre utforskning og analyse. I utgangspunktet er det ingenting ved størrelser som vi i prinsippet kan utlede kvaliteter fra. Det finnes ingen logisk bro mellom X millimeter, Y gram eller Z millisekunder på den ene siden, og jordbærets sødme, skuffelsens bitterhet eller kjærlighetens varme på den andre; man kan ikke logisk utlede det siste fra det første.

Å gå den andre veien, fra kvaliteter til kvantiteter, er konstruksjonsmessig mulig, for kvantiteter ble oppfunnet nettopp som relative beskrivelser av kvaliteter; dvs. beskrivelser av den erfaringsmessige forskjellen mellom f.eks, å bære en 50 kg tung bagasje og en 5 kg tung bagasje (den erfaringsmessige forskjellen beskrives som 45 kg); å kjøre bil i 100 km og 1 km (den erfaringsmessige forskjellen beskrives som 99 km); å se blått og å se rødt (den erfaringsmessige forskjellen beskrives som 750THz - 430THz = 320THz).

Men betydningen av disse relative beskrivelsene er forankret i selve kvalitetene de beskriver, som dermed utgjør deres semantiske referanse. Med andre ord er betydningen av «430THz» den følte kvaliteten av å se rødt; betydningen av «5Kg» er den følte kvaliteten av å løfte en vekt på 5Kg (eller den følte kvaliteten av å se en vekt på 5Kg falle i en tyktflytende væske, sprette mot en elastisk overflate, ligge på en vekt og bevege nålen, eller hvilken som helst annen opplevelse som kan beskrives med 5Kg). Man kan altså ikke ta utgangspunkt i størrelser og forsøke å generere kvaliteter ut fra dem, for i så fall skulle den semantiske referansen - dvs. kvalitetene - være et resultat av størrelsene, og kan derfor ikke lenger eksistere forut for dem. Dette frarøver mengdene deres mening og gjør det umulig å utlede noe som helst fra dem.

La meg prøve å klargjøre dette med en metafor. Å forsøke å utlede kvaliteter fra mengder alene er som å forsøke å trekke territoriet ut av kartet. Linjene på et kart har bare mening i den grad de peker mot et territorium som eksisterer før kartet, og som kartet refererer til. Men hvis vi prøver å gjøre rede for territoriet ut fra kartet, kan ikke territoriet lenger eksistere før kartet - for det skal nå på en eller annen måte oppstå fra kartet - og derfor mister linjene på kartet sin mening fullstendig; ingenting kan lenger utledes fra dem (at du kan gjøre denne utledningen basert på andre kart-territorium-par du har sett før, bryter med analogiens ånd; du må i stedet spørre deg selv om du kunne utlede et territorium fra et kart hvis kartet var det første og eneste du noensinne hadde erkjent i ditt liv). Det er akkurat det fysikalisten gjør når han forsøker å forklare opplevelsesmessige kvaliteter (territoriet) med fysiske størrelser (kartet).

Det grunnleggende fraværet av en logisk bro mellom størrelser og kvaliteter, som skyldes at man har forlatt den semantiske referansen som lå til grunn for størrelsenes mening til å begynne med, er det vanskelige problemet. Fysikkens premisser er slik at for at størrelser skal ha mening, må kvalitetene eksistere forut for dem. Men når fysikalismen så forsøker å forklare kvalitetene ved hjelp av størrelsene, må de sistnevnte eksistere forut for de førstnevnte og blir dermed bokstavelig talt meningsløse. Ingenting kan i prinsippet utledes fra meningsløse ting, og det er nettopp det som er det vanskelige problemet.

Når fysikere forsøker å forklare territoriet ut fra kartet, frarøver de kartet dets mening og blir forvirret når de ikke klarer å forklare noen erfaring ut fra det. De lover så at en dag, når nye og mer avanserte utgaver av kartet er utviklet, vil våre etterkommere være i stand til å gripe inn i kartet og trekke territoriet ut av det; de forveksler en grunnleggende epistemisk selvmotsigelse med et operasjonelt eller kontingent problem.

Bernardo Kastrup:

Jeg er administrerende direktør i Essentia Foundation, og arbeidet mitt har satt i gang den moderne renessansen for metafysisk idealisme. Jeg har en doktorgrad i filosofi (ontologi, bevissthetsfilosofi) og en annen doktorgrad i datateknikk (rekonfigurerbar databehandling, kunstig intelligens). Som forsker har jeg jobbet for Den europeiske organisasjonen for kjernefysisk forskning (CERN) og Philips Research Laboratories (der «Casimir-effekten» i kvantefeltteorien ble oppdaget). Jeg har også vært kreativt aktiv i høyteknologibransjen i nesten 30 år, etter å ha vært med på å grunnlegge parallellprosessorselskapet Silicon Hive (kjøpt opp av Intel i 2011) og jobbet som teknologistrateg for det geopolitisk viktige selskapet ASML. Senest har jeg startet AI-maskinvareselskapet Syncthetics B.V., som for tiden er i stealth-modus. Ideene mine er formulert i detalj i mange akademiske artikler og bøker, og de har blitt omtalt i blant annet Scientific American, magasinet til The Institute of Art and Ideas, Blog of the American Philosophical Association og Big Think. Min siste bok er «Analytisk idealisme i et nøtteskall: En enkel oppsummering av det 21. århundrets eneste plausible metafysikk».