Den åpenbare og uunngåelige hendelsen av dette øyeblikket

Den åpenbare og uunngåelige hendelsen av dette øyeblikket

Bare dette!

Av Peter Næss

Hva er det som skjer i den nåværende opplevelsen akkurat nå? Du leser ord på en dataskjerm, hører lyder, ser former og farger, du puster. Og hva annet er det som foregår? Er det forventning, nysgjerrighet, spenning, kjedsomhet, rastløshet? Kan vi ta et øyeblikk til å stoppe opp og være oppmerksomme på hvordan det er akkurat nå, uten å forsøke å endre eller korrigere det (øyeblikket) på noen måte, men rett og slett være våkne for det som skjer i øyeblikket, akkurat slik det er? Trafikklyder, fuglesang, et fly som flyr over, vinden som rasler i løvet, en TV i et annet rom, barnestemmer, en hund som bjeffer. Former, farger. Pustens bevegelse, følelsen av kontakt med stolen, en kjølig bris som forsiktig berører huden, en kribling i føttene, kanskje en uro i magen eller et trykk i halsen, kanskje en vag følelse av angst eller misnøye, disse ordene som registrerer seg i sinnet.
Krever dette som nå skjer anstrengelse, eller skjer det helt uanstrengt av seg selv?
Dette øyeblikket er helt enkelt og greit, helt åpenbart, helt uunngåelig, uanstrengt og akkurat slik det er, uansett hvordan det er. Det kan være smertefullt eller ubehagelig, men det er ikke noe forvirrende ved øyeblikket før vi begynner å tenke.

Da, begynner vi plutselig å tenke (og tro) at vi er et separat fragment som er frakoblet helheten. Vi føler oss fortapt og mangler noe. Det virker som om vi må finne ut av alt, og komme oss til et bedre sted enn der vi er. Vi prøver desperat å forbedre oss selv, og å lykkes med å være noen. Vi frykter døden, og forestiller oss at kroppen og sinnet er noe fast og vedvarende, noe som er atskilt fra resten av universet. Vi higer etter det vi ikke har, og motsetter oss det vi er. Av frykt for meningsløshetens tankeskapte spøkelse søker vi desperat etter mening, og jo mer vi søker etter den, desto mer meningsløst virker alt.
Vi forsøker å tenke oss til frigjøring, og jo mer vi tenker, desto mer vikler vi oss inn i forvirring og usikkerhet. Vi prøver å kvitte oss med selvet, men det ser ikke ut til å lykkes. Vi prøver å få en ikke-dual opplevelse (hva enn vi innbiller oss at det kan være?), og så prøver vi å få den opplevelsen til å vare evig, men i stedet ser det ut til at det som dukker opp igjen og igjen, er skuffelse og misnøye, frustrasjon og tvil.

I stedet for å prøve å fikse alt dette eller komme opp med en trøstende ny filosofi eller en inspirerende handlingsplan, kan vi i stedet våkne opp til det som er helt enkelt og helt uanstrengt, det som skjer i dette øyeblikket, akkurat slik det er?
Er det mulig at bare det å våkne opp her og nå kan være den portløse porten, den gylne nøkkelen, den sanne opplysningen, den totale frigjøringen?

Opplysning, frigjøring og gylne nøkler er selvfølgelig ladede ideer som umiddelbart kan utløse en slags håpefull spenning og forventning, så i stedet for å fortape oss i ville ideer om noe spektakulært og imaginært, la oss heller vende tilbake til det enkle her og nå.

Hvordan er det, her og nå?

I stedet for å skynde oss å sette en merkelapp eller en konseptuell beskrivelse, kan vi ikke bare være våkne for den nakne aktualiteten i dette øyeblikket, den ordløse virkeligheten?
Hvis sinnet sier: «Ok, dette er fint, men hva blir det neste? Hvor er opplysningen og den totale frigjøringen?» - Kan vi ikke bare høre disse tankene som tanker og vende tilbake til den ikke-begrepslige enkelheten i lydene, de kroppslige fornemmelsene og pusten? Kan vi ikke bare kjenne på ønsket om noe større og bedre, eller trangen til å komme bort fra det som er her og nå, og bare tillate disse følelsene og fornemmelsene å være her?
Hvis vi er interessert i å utforske virkelighetens natur, i stedet for å adoptere andres ideer, kan vi da utforske vår egen direkte opplevelse her og nå?
Det er unektelig variasjon og mangfold i det som skjer her og nå (ulike lyder, fornemmelser, tanker, følelser, former, farger), men er det egentlig noe skille mellom det å høre og det å se og det å tenke, eller mellom bevissthet og bevissthetens innhold, eller fremstår alt sammen som ett, sømløst, bevegelig bilde, i stadig forandring, men alltid her og nå?

Hvis du ser etter den som angivelig «har» denne nåværende opplevelsen, den som angivelig «hører» og tenker, kan du da finne noen eller noe som står ved roret? Kan du i det hele tatt finne et ror eller et sentrum? Det kan være en idé om at det finnes et «meg» innkapslet i «kroppen min» som ser ut på «verden» og styrer kroppen og sinnet gjennom livet, «forfatter» tankene mine, tar beslutningene mine, velger hvordan jeg skal leve livet mitt. Dette «meg» oppfattes som en slags sjelelignende enhet som lever inne i kroppen, en uavhengig bevissthetsenhet. Men kan du nå se at denne separate, innkapslede enheten bare er en idé, et mentalt bilde, en tanke, en innlært historie om hva som foregår her?

Kan du se at selv «kroppen» din også er en idé, et mentalt bilde, en konseptuell abstraksjon av noe som faktisk ikke er noe annet enn en kontinuerlig bevegelse som er uatskillelig fra alt det som angivelig ikke er kroppen din? Hvis det høres søkt ut, kan du lukke øynene og gi din fulle oppmerksomhet til lyder og somatiske fornemmelser. Hva skjer med «kroppens» tilsynelatende soliditet og atskilthet når du gjør det? Kan du faktisk finne et sted i din direkte opplevelse der «du» begynner og slutter, en faktisk grense mellom innsiden av deg og utsiden av deg? Du kan tenke på en grense. Du kan se for deg (eller forestille deg) en. Men kan du faktisk finne den? Eksisterer den faktisk? Er trafikklydene inne i deg eller utenfor deg? Er det noen forskjell?

Rent funksjonelt har du selvfølgelig en følelse av sted og grenser og identitet med en bestemt kropp, og denne vil alltid være her ved behov (med mindre du har en alvorlig hjerneskade), slik at du vet hva du heter og hvordan du kutter opp en gulrot uten å hugge av deg fingrene, og hvilken munn du skal putte maten i, og hvordan du skiller mellom hunden din og datamaskinen din. Å våkne opp til en sømløs, grenseløs enhet betyr ikke at du kommer til å gjøre den feilen å spise hundebæsj til lunsj eller gå foran en buss fordi «alt er ett».
Å våkne opp til enhet betyr ganske enkelt at du ikke lar deg lure av tanker og konsepter, at du ikke forveksler en luftspeiling med virkeligheten. Og å våkne opp skjer bare nå. Det finnes ikke noe slikt som en permanent våken person. Så ikke innbill deg at «du» kommer til å krysse en magisk mållinje, hvoretter luftspeilinger ikke lenger dukker opp og det å bli lurt aldri skjer igjen. Å bli lurt er ikke noe problem med mindre tanken tar det personlig og identifiserer det som «mitt» problem som betyr noe «for meg».

Tenkning er et aspekt av denne sømløse, ikke-duale hendelsen. Det skjer automatisk. Du vet ikke engang hva din neste tanke vil være. Tanker dukker opp, uoppfordret - noen ganger nyttige og kreative tanker, andre ganger «tankeløse» tanker, og noen ganger den jeg-sentrerte, tvangspregede, forvirrede, halejagende, problematiske tenkningen som skaper den dualistiske luftspeilingen og fører med seg lidelse og stadig mer forvirring: «Jeg har ødelagt hele livet mitt, ingen elsker meg, jeg er en fiasko, verden går til helvete, jeg har rett og du tar feil, du har ødelagt livet mitt, jeg er ikke opplyst og vil sannsynligvis aldri bli det, hvordan kan jeg slutte å føle meg engstelig hele tiden? Hva om...? Hvis bare.... Kanskje jeg burde.....»
Vi kan ikke tvinge oss selv til å slutte å tenke slike smertefulle tanker. Det fungerer ikke. Men hvis vi begynner å være oppmerksomme på hva som faktisk skjer (i motsetning til hva vi tror skjer), begynner vi å våkne opp fra den hypnotiske innrullingen i tanker og tro. Vi begynner å legge merke til hvordan tenkningen skaper en virtuell virkelighet, en mental abstraksjon, en kartverden - og vi begynner å stille spørsmål ved tankene våre, og innser at tanker aldri er absolutt sanne, og i mange tilfeller er de ikke engang relativt sanne. Vi begynner å legge merke til og bli oppmerksomme på forskjellen mellom å tenke på den ene siden, og å oppfatte eller sanse på den andre.

Vi legger merke til at sansing kan inkludere smerte, men at det krever tenkning for å lide eller bli forvirret. Og det kreves tenkning for å materialisere illusjonen av et separat selv.

Tanken er ikke en ond kraft som står i motsetning til enhet. Men det er bare i den virtuelle virkeligheten som skapes av tanken, at vi ser ut til å oppleve dualisme, konflikt, forvirring og atskillelse. Det er derfor det fokuseres så mye på det å være bevisst på tanker som tanker. Men det er nyttig å innse at selv det som ser ut som dualisme, ikke er noe annet enn enhet som fremstår som dualisme. Tanken er ikke en fiende som vi må forvise, og å våkne opp betyr ikke at vi aldri må tenke igjen. Det betyr ganske enkelt å våkne opp i dette øyeblikket her og nå, fra den virtuelle virkeligheten.
Hva er det som våkner opp? Hva er det som ser tanker som tanker? Hva er det som ser hele filmen av det våkne livet, inkludert den karakteren vi identifiserer som «meg» og de stadig skiftende handlingslinjene og dramaene? Hvor skjer alt dette? Er bevisstheten inne i kroppen, eller er det kroppen som kommer til syne i bevisstheten? Har bevisstheten en størrelse, en form, et kjønn, en alder?

Når vi våkner om morgenen, tar det faktisk et lite sekund å huske navnet vårt, rollen vår og historien vår. Noen ganger kan vi faktisk se den rekonstruksjonen skje. Og så, hver natt i dyp søvn, forsvinner alt sammen igjen. Verden forsvinner, vår historie forsvinner, våre problemer forsvinner, «jeg» forsvinner som den som bryr seg om alt dette - alt som kan oppfattes og tenkes, forsvinner. Hvor solide og substansielle og virkelige kan alle formene og hendelsene i denne filmen av våkent liv egentlig være, og hvor virkelig er «jeget» i sentrum av det hele?
Å våkne opp til grenseløshet og sømløshet betyr ikke at vi avviser hverdagen eller ignorerer verden som «bare en illusjon». Men vi begynner å se det hele i en større sammenheng, på en mer flytende måte, uten å innbille oss at form er noe solid og fast og «der ute», separat eller atskilt fra dette våkne nærværet. Og vi innbiller oss ikke lenger at dette våkne nærværet er innkapslet i en separat kropp, eller at den imaginære tenkeren har kontroll over «livet mitt».

Når vi føler oss fylt av tvil og forvirring, anbefaler jeg å gi slipp på alt som kan betviles, og oppdage det som blir igjen. Hva er det vi er helt sikre på? Hva er det vi umulig kan tvile på? Hva er det som ikke krever noen tro for å være til?
Vi kan ikke benekte at vi er her nå, kan vi vel? Og med det mener jeg dette upersonlige, våkne nærværet. Vi kan tvile på enhver idé om hvem eller hva som er til stede eller bevisst, men vi kan ikke tvile på det faktum at vi er her og vet at vi er her. Og vi kan ikke benekte at vi er til stede (hører, ser, sanser, tenker). Vi kan betvile enhver beskrivelse eller forklaring av denne hendelsen, men ikke selve det at den faktisk skjer.
Når vi «kommer tilbake» til dette som ikke krever noen tro og som det er umulig å tvile på, den enkle aktualiteten Her/Nå (som vi selvfølgelig aldri har forlatt), finnes det ikke noe selv, ingen andre, ingen dualisme, ingen problemer. Det er ganske enkelt dette, akkurat slik det er.

Ved å rette oppmerksomheten mot det vi faktisk opplever i øyeblikket, begynner vi å se at det bare er noe som skjer, noe som alltid er i endring, at det ikke er noen som står i sentrum for denne opplevelsen (selv om det noen ganger kan virke som om det er det). Vi ser at denne endeløse utfoldelsen aldri går noe sted, for den er alltid her og nå. Det som skjer her og nå, er åpenbart og uunngåelig, men samtidig kan det ikke gripes.
Og vi trenger ikke å gripe det. Enhet er ikke noe vi må «forstå». Det er det vi er. Det er alt som finnes.
Men når vi innbiller oss at vi er atskilt fra enheten, føler vi oss umiddelbart fremmedgjorte, sårbare og mangelfulle. Vi begynner å søke etter det vi innbiller oss vi mangler. Vi er som en bølge som søker havet og insisterer på at vi aldri har opplevd vann. Vi forestiller oss en fantastisk bevissthetstilstand som vi tror andre har nådd, en tilstand hinsides all lidelse og forvirring, og vi ønsker å nå frem til dette mytiske forjettede landet. Å jage etter det forjettede landet er som å løpe mot en luftspeiling i ørkensanden. Det er håpløst.

Men det er egentlig ikke så ille, for når vi våkner opp fra dette falske virkelighetsbildet, innser vi at ingenting mangler, ingenting er ødelagt, og at det ikke finnes noen som er opplyst eller uopplyst, fortapt eller funnet.
Denne erkjennelsen kalles noen ganger oppvåkning, opplysning eller frigjøring, men disse ordene skaper mye forvirring, fordi sinnet har en tendens til å forestille seg en eller annen form for prestasjon eller permanent opplevelse, og det har en tendens til å ta denne innbilte prestasjonen personlig og forestille seg at det er «meg» som enten er eller ikke er opplyst. Og det er en vrangforestilling. Vi er tilbake til det absurd komiske eventyret med bølgen som søker havet og vurderer hvilke bølger som er de våteste.
Opplysning er ikke en evig solskinnsdag. Ingen solskinnsdag varer evig, og det gjør heller ingen overskyet dag. Og det finnes ikke noe «meg» som går frem og tilbake mellom klar himmel og overskyet himmel, eller som stabiliserer seg permanent i solskinnet. Det er ganske enkelt vær, uten noen eier, uten noen som gjør det. Skyene og solskinnet er én udelt hendelse, som kron og mynt på en mynt.

Enhet omfatter alt. Den omfatter lys og mørke, opp og ned, opplysning og villfarelse, klarhet og forvirring, tenkning og sansning, drømmer og våkenhet, det å praktisere noe og det å ikke praktisere noe. Det inkluderer dyp søvn og filmen (eller flere filmer) i det våkne livet. Det inkluderer fantasi og forestillinger. Den er alt, og alt er den. Det finnes ingenting utenfor enheten, og det finnes ingenting som ikke er enhet.
Det betyr ikke at Hitler var opplyst, eller at vi ikke kan skille mellom en stol og et bord. Det betyr bare at det vi funksjonelt og konvensjonelt refererer til og tenker på som Hitler eller et bord eller en stol, ikke er en fast ting som eksisterer uavhengig av alt annet. Enhver tilsynelatende form er ikke annet enn bevegelse og forandring, og alt er uatskillelig fra alt annet. Det finnes ikke noe «meg» separat eller atskilt fra Hitler, og det finnes ikke noe evig «noen» som kan være evig opplyst eller evig villedet. Den eneste evigheten er nå, og nå forblir aldri det samme.

Alt dette kan høres veldig forvirrende og abstrakt og mystisk ut hvis vi bare hører det med intellektet og prøver å finne ut av det med tanken. Men hvis vi bare er oppmerksomme på opplevelsen i øyeblikket, blir det mer og mer åpenbart på stadig mer subtile måter at det er slik det er. Men det blir ikke åpenbart «for meg». Det er å tenke igjen, å sette inn et imaginært subjekt, en imaginær aktør utenfor handlingen, og i virkeligheten (i vår faktiske opplevelse) finnes det ikke noe slikt, aldri noensinne. I den direkte erfaringen/opplevelsen, før vi tenker over det, finnes det ingen seer som er atskilt fra det som blir sett, det finnes bare «seing».
Ikke-dualitet handler ikke om at «jeg» blir en person som ikke lenger blir forvirret eller ikke lenger har noen menneskelige feil. Det betyr ikke at «jeg» blir en person som befinner seg i en spesiell tilstand av oppmerksomt nærvær 24/7. Det betyr ikke at «jeg» ikke lenger har noe selv. Det betyr ikke at «jeg» er «noen» som hele tiden er klar over at jeg ikke er noen, eller som hele tiden er klar over den ikke-duale grenseløsheten som en spesiell opplevelse, eller som aldri mer lar seg lure av luftspeilinger eller blir fanget i en filmfortelling om innkapsling eller separasjon. Selve forestillingen om en permanent opplyst person er basert på de samme misforståelsene som den hevder å ha hevet seg over.

Så kan vi bare slutte å prøve å finne ut av alt dette mentalt og bare komme tilbake til det helt enkle der vi er: lydene fra trafikken, følelsene i kroppen, smaken av kaffe, pustens stigning og fall, den kjølige brisen som blåser inn gjennom vinduet?

Og hvis sinnet sier «det er bare den fenomenale manifestasjonen, det er ikke nok», er det da mulig å høre disse tankene som tanker og ikke bli hypnotisert av det bildet de (tankene) tegner? I det imaginære bildet som tankene tegner, er det atskillelse, dualisme og mangel. Og det er «meg» som ønsker noe mer, noe spesielt. Men i lyden av trafikken finnes det ikke noe «meg» og ingen atskillelse. Det er bare det ikke-duale absolutte, akkurat slik det er.
Så hvis vi går oss vill i tankene, løper på den mentale tredemøllen, jager etter fantasier og luftspeilinger, er det da mulig å våkne opp, slutte å løpe mot noe eller bort fra noe, og bare være til stede akkurat her og nå? Å kjenne pusten og se regndråpene som glitrer på de grønne bladene og den utsøkte sigarettstumpen som flyter i en dam av regnvann i rennesteinen. Og kanskje undersøke den følelsen av misnøye, rastløshet og uro som ligger til grunn for så mye av vår menneskelige aktivitet? Er det mulig å bare tillate denne misnøyen å være her, å bare kjenne på følelsene uten å flykte eller søke en løsning, å se tankene som er involvert som tanker, å la det hele utfolde seg og åpenbare og oppløse seg selv, uanstrengt?

I den enkle våkenheten, åpen for alt som er her, kan vi legge merke til at alt er inkludert her og nå. Selv fordommer og begjær, selv motstand og søken, selv menneskesinnet som spinner de velkjente tankene om at «dette er ikke det rette» og «jeg har ødelagt hele livet mitt», alt dette får lov til å være her, og alt dette er bare et annet øyeblikks fremtoning, en annen øyeblikksform som enhetlighet, tar. Ingenting av det er personlig. Ingenting av det er egentlig et problem.

Når dette nærværet er våkent for seg selv, er det kjærlighet til alt. Denne betingelsesløse kjærligheten, denne grenseløse bevisstheten, dette åpne hjertet oppløser hat og uvitenhet. Ikke ved å fordømme hat og uvitenhet, eller ved å prøve å kontrollere det, men ved å akseptere det som upersonlige hendelser og ved å kaste lys over hvordan livet faktisk er (i stedet for å fortape seg i tanker om hvordan alt kunne være, burde være, kunne være eller pleide å være).
Og det viktigste å huske på er at det å våkne alltid koker ned til akkurat her og nå. Det er aldri et annet sted eller i går eller en gang i fremtiden, når forholdene er annerledes eller bedre. Det er akkurat dette, akkurat slik det er.