BEVISSTHET OG DET 21. ÅRHUNDRETS ÅNDELIGHET

30.06.2024.

Av George C. Adams. JR.                                                                                                                Oversatt til norsk av Peter Næss

Bevissthet, evolusjonær religion, det 21. århundrets åndelighet

Den evolusjonære spiritualitetsmodellen hviler på troen på at menneskets bevissthet utvikler seg langsomt og over lange tidsperioder. Denne bevissthetsutviklingen omfatter en langsom utvidelse av menneskeartens evne til å fornemme eller ane tilstedeværelsen av virkelighetens åndelige dimensjon, inkludert en langsomt voksende bevissthet om moralsk godhet og mening. Bevissthetsutviklingen fungerer dermed som grunnlaget for fremveksten og utviklingen av religion i dens mange manifestasjoner.

Bevissthetens rolle som grunnlag for åndelighet og religion blir mer fremtredende i vår moderne postaksiale kultur, der det 21. århundrets sensibilitet, som inkluderer erkjennelsen av religionens historisk og kulturelt konstruerte elementer, har ført til et gradvis tap av tillit til forestillingen om at religion har sitt opphav i en diskret guddommelig åpenbaring ovenfra og ned.

Dette har i sin tur ført til en svekket tillit til de hellige tekstene, doktrinene og andre institusjonelle elementer i tradisjonell religion. Når vi ikke lenger har tillit til de gamle tekstene og doktrinene som følger av dem, hva står vi da igjen med som grunnlag for tro? Rett og slett bevissthet.

Ved å gi slipp på vår tilknytning til gamle tekster, doktriner og religiøse autoritetsstrukturer, åpner vi opp for muligheten til å se bevissthetens bemerkelsesverdige natur, som alltid er rett foran oss som kilden til all bevissthet og grunnlaget for menneskets evne til å fornemme at det finnes "noe mer" i virkeligheten enn bare materie, energi, rom og tid. Gjennom bevisstheten har vi direkte tilgang til, om enn i det skjulte, tilstedeværelsen av en åndelig dimensjon i kosmos, inkludert følelsen av moralsk godhet og mening som er iboende aspekter ved denne åndelige dimensjonen.

Dessverre har vi en tendens til å ta bevisstheten for gitt, siden den på sett og vis er ganske "vanlig", og fungerer som det alltid tilstedeværende grunnlaget for de dagligdagse sanseopplevelsene: som å se en stein, smake på et eple, høre fuglekvitter, kjenne solens varme osv. Det er faktisk bare gjennom bevisstheten at menneskets våkne og drømmende opplevelser er mulige i sin fulle bredde. Som noe (nøyaktig hva er litt av et mysterium) som er til stede hos oss hele tiden, tar vi det for gitt i stedet for å innse at det er helt ekstraordinært og det nødvendige grunnlaget for vår evne til åndelighet.

Mer spesifikt foreslår vi her at det er to primære måter bevisstheten fungerer på som grunnlag for religion:

1. Bevisstheten motbeviser materialisme/fysikalisme, og åpner dermed opp for et åndelig perspektiv selv for dem som ikke lenger finner tradisjonell tro troverdig.

2. Bevisstheten er den evnen som gir mennesket intuitiv tilgang til bevissthet om den transcendentale sfæren av mening og verdi - eller, med andre ord, bevissthet om Ånden

Bevisstheten motbeviser materialisme

1900-tallets tenkning var dominert av en ukritisk aksept av den reduktive materialismen, som naivt hevdet at hele virkeligheten kunne forklares med og reduseres til en materiell komponent. I sin ekstreme form benektet materialistene rett og slett at bevissthet eksisterte (noe som er en ganske merkelig påstand, all den tid det synes å være slik at enhver påstand fra et menneske er en bevissthetshandling, selv den påstanden som benekter bevissthetens eksistens).

Mer typisk var det imidlertid at bevissthet ikke ble sett på som noe annet enn en fremvoksende egenskap ved elektrokjemisk aktivitet i hjernen. Slik sett var ikke bevissthet noe spesielt: Det er bare noe man får når nevronene når et visst nivå av kompleksitet, slik de gjør i menneskehjernen.

Men denne posisjonen har blitt alvorlig utfordret i både vitenskapelige og filosofiske kretser, noe som eksemplifiseres av det David Chalmers kalte bevissthetens "harde problem". Chalmers kaller den pågående oppgaven med å korrelere bevisst aktivitet med hendelser i hjernen for bevissthetens "myke problem". Det er et problem i den forstand at vi fortsatt arbeider med å utvikle en fullstendig forståelse av bevissthetens nevrale korrelater (NCC), men det er et "mykt" problem i den forstand at det, i hvert fall i teorien, ser ut til å være slik at med tilstrekkelig sofistikerte skannere og lignende medisinsk utstyr, og med tilstrekkelig tid til å fortsette forskningen, er det god grunn til å tro at vi til slutt vil være i stand til å forstå sammenhengen mellom spesifikke bevissthetshandlinger og spesifikke fysiske hendelser i hjernen på en omfattende måte.

Men uansett hvor nøyaktig og omfattende vi kartlegger NCC, har vi fortsatt ikke forklart selve bevisstheten. Å konstatere at noe skjer i hjernen, selv i det nøyaktige øyeblikket en spesifikk bevissthetshendelse inntreffer, viser en sammenheng, men det forklarer på ingen måte hva bevissthet er. Bevissthetens natur er så radikalt forskjellig fra den materielle substansen vi observerer i hjernen, at det, som Chalmers antyder, kan være en umulig oppgave å bygge bro mellom det som skjer i hjernen og det som skjer i bevisstheten, og dermed et "vanskelig problem", i betydningen et problem som kanskje aldri vil bli løst. Sagt på en annen måte: Bevissthetens egentlige natur er en opplevelse av hvordan det er å være et vitende subjekt. Vi kan kanskje identifisere hva som skjer i en hjerne når den bevisste opplevelsen inntreffer, men når vi gjør det, beskriver vi ikke på noen måte selve den subjektive opplevelsen. Vi opplever ikke, og vi gir ikke på noen som helst måte innsikt i hvordan det er å ha denne opplevelsen. Dette illustrerer igjen bevissthetens særegne karakter, for ikke bare er det slik at vi i dag ikke kan beskrive i vitenskapelige termer hvordan det er å ha en bevisst opplevelse, men det ser ut til at selve spørsmålet om å beskrive hvordan det er å ha en bevisst opplevelse, er meningsløst.

Objektive realiteter - inkludert aktiviteten i hjernen - kan beskrives, forklares, måles osv. av en utenforstående observatør. Men selve opplevelsen av bevissthet kan ikke beskrives, den kan bare erfares/oppleves. Paradoksalt nok er det som vi kjenner mest umiddelbart og intimt, det som fullstendig unndrar seg en vitenskapelig forklaring.

I en viss forstand kan denne bevisstheten som vi alle opplever, virke ganske hverdagslig, nettopp fordi den er så allmenn og universell. Men å betrakte bevisstheten som det ville være en stor feil. Når vi tar et skritt tilbake og ser på bevisstheten, finner vi noe ganske bemerkelsesverdig og mystisk. Bevisstheten gir oss på sett og vis et umiddelbart empirisk fundert bevis på eksistensen av noe som ikke er materielt. Bevisstheten viser at det faktisk finnes "noe mer" enn den materielle verdenen av materie og form. Bevisstheten viser at det finnes noe annet i dette universet, som er så ufattelig stort både i tid og rom, og bemerkelsesverdig nok er dette noe annet en del av oss, kanskje til og med selve essensen av hva vi er. Så det vi tar for gitt når vi opplever det dag etter dag, øyeblikk etter øyeblikk, er i virkeligheten noe sjeldent, verdifullt og mystisk.

Alt dette tyder på at bevisstheten er en inngangsport til erkjennelsen av at det virkelig finnes "noe mer", hinsides den deterministiske materielle virkeligheten som vitenskapen beskriver. Bevisstheten gir oss en bekreftelse på at det, uavhengig av hellige tekster og kirkelige doktriner, er god grunn til å tro at det i vid forstand finnes et "åndelig" element i virkeligheten.

Bevisstheten gir tilgang til den transcendente verden av mening og verdi

Men bevisstheten gir grunnlag for en posttradisjonell åndelighet på en annen viktig måte: I tillegg til å bekrefte at det finnes en ikke-fysisk dimensjon i kosmos, gir bevisstheten oss tilgang til denne åndelige virkelighetens natur. Det er bare gjennom bevisstheten at mennesket har evnen til å bli bevisst ulike former for sanseopplevelser: syn, lyder, taktile fornemmelser osv. Men bevisstheten er ikke begrenset til bevissthet om sanseopplevelser. Hos minst én art, altså mennesket, har bevisstheten utviklet seg til et punkt der bevissthet om immaterielle ting, eller innhold som ikke er et umiddelbart produkt av en eller annen form for sansestimulering, har blitt mulig. Gjennom bevisstheten har vi for eksempel en bevissthet om abstrakte begreper som tid, rom, tall og andre universelle størrelser.

Men det viktigste er at den menneskelige bevisstheten gir oss evnen til å få tilgang til bevissthet om oversanselige, åndelige kvaliteter, som verdi (moralsk godhet, kjærlighet, empati, rettferdighet, rettferdighet) og mening. Som en del av hverdagserfaringen har vi en tendens til å ta dette for gitt, men her begynner vi å se bevissthetens bemerkelsesverdige og unike egenskap som gjør det mulig for menneskearten å få tilgang til bevissthet om noe som ikke har noen ytre, håndgripelig, fysisk virkelighet.

Gjennom bevisstheten har vi evnen til å ane tilstedeværelsen av det som i tradisjonell vestlig forstand utgjør transcendente kvaliteter som godhet, sannhet og skjønnhet. I den vestlige tradisjonen ser vi dette i Platons former; i kinesisk tenkning ser vi det i bevisstheten om det ubeskrivelige, men ikke desto mindre fullstendig virkelige og fundamentale Dao.

Ulike religiøse tradisjoner har selvsagt vidt forskjellige oppfatninger om det spesifikke innholdet i denne åndelige bevisstheten, men man kan hevde at slike forskjeller er å forvente når man tar i betraktning den epistemologiske utfordringen det er for en liten, ung art, å forsøke å forstå og artikulere noe av dette. Den flerårige filosofiske skolen (representert ved folk som Aldous Huxley, Huston Smith og Frithjof Schuon) hevder at det finnes en underliggende enhet i det vi kan kalle en intuitiv åndelig bevissthet, som bare blir mer mangfoldig når mennesket forsøker å artikulere innholdet i den gjennom konkrete utsagn.

Så....

Alt dette bringer oss tilbake til det vi var opptatt av innledningsvis: Hva har bevissthet å gjøre med hvordan vi tenker om religion i det 21. århundre?

I den grad bevisstheten både innebærer en følelse av selvet og er den evnen som gir selvet tilgang til begreper om mening og verdi, er forbindelsen til religion åpenbar, og har alltid vært det:

Den spesifikke bevissthetsmodusen som har utviklet seg hos mennesket (og kanskje også andre steder, men det får bli en annen gang), gir tilgang til det som med rimelighet kan betegnes som den åndelige dimensjonen av kosmos, i den forstand at menneskets bevissthet innebærer en intuitiv bevissthet om, eller fornemmelse av, at vi befinner oss i et kosmos der det finnes grunnleggende egenskaper som verdi og mening, som ikke i seg selv kan oppfattes gjennom en strengt materialistisk linse. Det finnes faktisk noe mer enn materie og energi. Religion (i sine mange uttrykksformer) kan ses på som menneskets forsøk på å forstå og mer presist artikulere innholdet i denne bevisste, men fortsatt uklare fornemmelsen av at det finnes noe mer enn materie og energi, og at verdi og mening har sitt opphav i dette.

Når vi skal vurdere hvordan vi skal tenke om religion i det 21. århundret, er det derfor bevisstheten som er utgangspunktet. Når vi ser bort fra skriftene, som ikke lenger aksepteres som Guds overnaturlig åpenbarte ord, når vi ser bort fra doktriner og dogmer, som ikke lenger aksepteres som ufeilbarlige og ubestridte bekreftelser som stammer fra disse tekstene, og når vi ser bort fra den privilegerte statusen til religiøse autoritetsstrukturer som henter sin makt fra disse tekstene og doktrinene, står vi fremdeles igjen med et fundament for et åndelig syn på virkeligheten, og dette fundamentet er bevisstheten.

Faktisk kan man si at bevisstheten, når den fullt ut anerkjennes som den mystiske og sublime virkeligheten den er, utgjør et mye fastere fundament for et religiøst perspektiv i det 21. århundret enn hellige tekster og kirkelige doktriner, i og med at bevisstheten er noe vi kjenner i en umiddelbar og ugjendrivelig forstand, mens hellige tekster og doktriner krever tro på en rekke ulike måter. Enkelt og brutalt sagt er bevisstheten det 21. århundrets utgangspunkt for et åndelig syn på virkeligheten.